De
firejentene, Stine Helen Fjelltveit,
Sara Bakka, Sofie Lind Hermansen
og Borghild Nokevje gir Gå
Ut Senteret i Hurdal «skylden»
for at de har kommet forandret
hjem igjen til Norge etter fem
måneders rnisjons- praksis
ut fia pinsemenigheten i byen
Pedro Juan Canballero i påraguay.
De
fire er i år elever ved
en av Gå Ut Senterets
tre linjer, Global Disippel,
som er en misjonsforberedende
linje. Praksisen har i år
foregått i Asia, Afrika
og Sør-Amerika. Skolen
tar sikte på å hjeipe
unge til å bety en forskjell
og bli forandret selv.
DET
BESTE. - Dette er det beste
jeg har vært med på!
Tankene mine er annerledes enn
før. Etter møtet
med fattigdom, behov og misjon
ute, er jeg nå motivert
for å finne ut hva Gud
vil jeg skal gjøre med
livet miitt og troen min, sier
Borghild Nokevje til KS. Hun
og de tre andre jentene har
akkurat komrnet hjem til Norge,
og svelger fortsatt unna alle
opplevelsene, og hvordan det
er å komme tilbake til
Norge.
-
Utfordringen er at vi er forandret,
mens omgivdsene vi kommer tilbake
til er akkurat som før,
sier jentene og rister på
hodet
-
Jeg savner Paraguay. Ikke fordi
det var så mye luksus
og myke senger der, men kjærligheten
vi møtte. Jeg ser klart
at alle pengene tar fra oss
noe verdifullt i Norge. Da jeg
var der ute, savnet jeg ingen
av luksustingene vi omgir oss
med her hjemme. Jeg kunne godt
ha flyttet ut dit, sier Borghild.
De andre nikker.
De
tror oppholdet i påraguay
har gitt dem mer indre tyngde.
LYKKELIG.
- Lykken i livet betyr
neste-kjærlighet. Å
leve egoistisk er kanskje behagelig,
men man blir lykkeligere av
å gjøre noe for
andre. De andre stemmer i. De
kjenner alle frustrasjon over
egoismen i Norge og håper
inntrykkene de har fått
skal vare selv om de blir i
Norge en tid framover.
-
Vi trenger a fordøye
inntrykkene, men håper
også at vi i framtiden
skal tenke mer på andre,
bry oss litt mer.
FORANDRET.
- Hele skolen i Hurdal
har gjort noe med oss, sier
de fire jentene. - A være
i et miljø med en miks
av kristne fra ulike kirkesanifunn
og bakgrunner, samt å
være sammen med andre
som tenker misjon, er livsforvandlende.
Undervisningen og miljøet
hjelper en å få
en retning i livet. Skolen er
vant til å takle de følelsene
vi kom hjem med.
-
Det er spennende å være
med på å forme unge
menneskers liv og introdusere
dem for misjon, sier Vidar Børjesson,
pinsevenn, men ansatt i Normisjon
og Gå Ut Senteret som
lærer.
-
Jeg tror mange norske kristne
ungdommer er klare for et liv
i misjons-tjeneste bare de får
se arbeidet på nært
hold. Når de får
jobbe med misjonærer og
treffe en kirke i en annen kontekst,
vil noe spire fram, sier Børjesson.
|
|
Samtidig
peker han på at undervisningen
på skolen, kombinert med
mentorsamtaler med hver enkelt,
er en viktig ramme rundt praksisperioden.
-
Vi trener dem i forkant og følger
opp når de kommer hjem.
Vi jobber i grupper og lærer
å fungere i team, vi har
individuelle samtaler, og vi
forsøker å forankre
det de har opplevd slik at de
kan ta det med seg videre
i livet
-
Når elevene kommer tilbake
fra praksis, ser vi store forskjeller,
både åndelig og
ellers. Her rekrutterer vi absolutt
til misjonstjeneste! Dessuten
blir mange bevisstgjort for
å leve for noe større,
og følge sitt kall.
 MÅLRETTET.
For de fire jentene
Korsets Seier møtte,
var det ønsket om å
lære mer om andre kulturer,
gjøre noe spennende,
bli mer rotfestet i Bibelen
og lære mer om misjon
de viktigste årsakene
til at de søkte skolen.
I løpet av året
har de blitt mer målrettet.
-
Jeg er blitt bevisstgjort for
å leve for noe større
enn meg selv og følge
kallet, sier Stine Helen Fjelltveit
fra Bergen.
Sofie
Lind Hermansen fra Moss trodde
skolevalget var tilfeldig.
-Men
i dag ser jeg at det istedet
var "gudfeldig", smiler
hun. Jentene fikk prøve
seg på det meste, fra
kjøkkentjeneste, til
å være lærere,
barnearbeidere, hjelpearbeidere
og mye mer.
-
Hva er de sterkeste inntrykkene
fra Paraguay?
-
Kontrastene. Noen bor under
en søppelsekk, andre
er rike. Bama som vi ble så
glade i og ville ta med hjem!
Vennskapene vi knyttet. Begeistringen
og fellesskapet som preget folket,
selv om mange var fattige og
hadde lite.
Åha hverandre
betydde mye fordi de ikke har
så mye ellers. Følelsene
folk viste i kirken sin. Folk
gråt, og ba og var åpne
for Gud. Det var sterkt! Her
hjemme er folk mer innesluttet.
Lovsangen, den var ingen forestilling,
men ekte begeistring fra hjertet
At vi, selv om vi følte
at det var vi som fikk mest,
også fikk være med
å bety noe for andre.
MISJON
UANSETT. - Hvor involvert
vil dere være i misjon
i framtiden?
-
Vi vet ikke ennå, men
misjonsut-fordringen har blitt
mye klarere for oss. At vi vil
leve for Gud og fortelle andre
om ham, det er det viktigste
oppdraget vi har fått.
Vi tenker samtidig større
om misjon enn før. Det
er ikke bare å reise ut
til et annet land, men også
måten å leve på
uansett hvilken jobb man har.
Budskapet om Jesus skal ut,
gjennom oss. Vi vil ta med oss
dette videre i studiene og la
det bli en del av oss. KS
|
