Noen advents-tanker på Facebook tirsdag 13. desember 2022:

De gamle visdomsordene gjelder fortsatt.

Anna og Rudolf i 2006

Sammen med misjonær Rudolf Larsen var jeg på besøk hos Paraguay-misjonæren Anna Strømsrud. Nå var hun tilbake i Norge igjen etter et langt liv på feltet ute i Paraguays jungel, og hadde levd stillferdig og enkelt i den beskjedne rødmalte hytta hun hadde i ”Sopelimskroken” på Løten. Hun og Rudolf mimret litt med gamle filmer fra arbeidet deres ute i jungelen, og det ene fotoalbumet etter det andre ble funnet fram.

Veggene i hytta var også prydet med bilder fra arbeidet på misjonsfeltet, men det var et bilde som festet seg. Det var en fabel og tittelen var:

”Fotsporene”.

Du har ganske sikkert lest denne fabelen flere ganger, men jeg tar den likevel med fordi den i all sin enkelhet formidler noe av kjernen i evangeliet – nemlig det å være omgitt av Guds kjærlighet og omsorg uavhengig av de ytre omstendighetene. Også i en hektisk adventstid.

Anna var utdannet agronom

Selv var Anna sterkt plaget med en tropisk infeksjonssykdom etter mange år i Sør-Amerikas jungler, og hun hadde for lengst innsett at de dager hun hadde fått ”bevilget” her på

jorden nærmet seg slutten. Likevel var det så mye hun skulle ha gjort. Men veien gikk ubønnhørlig mot et rom på sykehjemmet.  

Nå hadde imidlertid Anna alltid vært av den kreative typen, og det gikk ikke så lenge før hun hadde fått installert både Internett og mail i det lille sykerommet. Og igjen sto hun i direkte kontakt med folka ute på misjonsstasjonene – så mye hun orket i forhold til den stadig sviktende helsen.

Anna hos pay-tavytera-indianerne i Amambay

En dag sovnet hun stille inn. Hun hadde satt sine siste spor etter seg, og hun fikk nå møte han som er hovedpersonen i beretningen hun hadde slått opp hjemme på veggen i hytta…

Fotsporene...

En mann som hadde tatt farvel med sitt jordiske liv, sto framfor sin Gud. Og sammen gikk de nå gjennom mannens liv, og alt han hadde lært i livets skole.

Da ble mannen plutselig oppmerksom på en merkelig ting. Når livet hadde vært lyst og godt, og når alt fortonte seg lett, kunne han se to fotspor i sanden. Og ut av dette skjønte han at Gud hadde holdt ham med selskap.

Men i livets vanskeligste stunder, når det var tungt å komme gjennom hverdagen, og alt håp synes ute, ja da var det bare ett fotspor.

”Hvorfor lot du meg være alene når jeg behøvde deg som mest, Herre” spurte mannen.

Da var det at Gud så på ham med et mildt blikk og svarte:

Du misforstår mitt barn. Det er sant at jeg gikk ved siden av deg og viste deg vei når livet var lyst å leve.

Men da ditt liv var som aller vanskeligst – da tok jeg deg i mine armer og bar deg…

Dagens gullkorn:

Julen handler ikke så mye om å åpne pakker, men om å åpne våre hjerter. (Janice Maeditere)