 Meningsfylt,
konkluderer pensjonist-misjonærene
Kitty og Knut Asplund om ti
måneder i Paraguay for
å få en grøftekjørt
menighet på skinnene.
- VI VAR MEGET
fornøyde med den måten
å bruke vår pensjonisttid
på, sier misjonærparet
Kitty og Knut Asplund om de
ti månedene de tilbrakte
i sitt tidligere misjonsland.
Paraguay. Da de ble invitert
ut for å hjelpe til i
en vanskelig periode for en
av menighetene, var de spente
på hvordan det ville gå,
blant annet økonomisk.
- Det har gått
over all forventning. Kursen
var slik at vi har fått
mye for våre norske kroner.
Det har vært en glede
å kunne hjelpe nasjonale
medarbeidere, sier Kitty. Hun
har et talent i å få
sagt mye, svært mye, på
kort tid.
- Mange av våre
venner støttet oss i
dette arbeidet, både i
bønn og økonomisk.
Dessverre er det ikke alle som
har skrevet navn på innbetalingene,
og vi har ikke fått takket
dem per brev, meddeler Kitty,
og vil benytte anledningen til
å takke gjennom KS.
Vi treffer Asplund
på et formiddagstreff
i Filadelfia, Moss. De bruker
mye av sin pensjonisttilværelse
til å reise rundt å
forkynne Guds ord og fortelle
fra misjonsarbeidet. Etter treffet
har vi en god prat med misjonærene,
som engasjert forteller fra
de ti månedene de var
i Paraguay.
Det var i menigheten
i Chore at mange av vennene
hadde gått ut på
grunn av misnøye med
lederskapet. Det hadde stoppet
opp,
|
|
menigheten var
kjørt i grøfta.
Det hadde ikke vært jevn
virksomhet i området på
syv år. Noen få
trofaste venner kom sammen og
holdt bønnemøte
sporadisk.
Spurt om assistanse
Det var da president
i pinseunionen, Ramon Estigarribia,
spurte det pensjonerte misjonærparet
om assistanse.
- Vi forsto at
dette var noe vi kunne hjelpe
til med. Vi behersker språket,
forstår kulturen og kjenner
arbeidet, og en del av vennene
fra noen år tilbake, beretter
Knut Asplund.
Han medgir at
det var et trosskritt å
reise ut, siden Kitty er minstepensjonist
og han bare så vidt over
det. Deres menighet i Halden
hadde ikke anledning til å
stå bak annet enn åndelig
støtte. Men misjonærene
skrev til menigheter og enkeltpersoner
de har god kontakt med, og fikk
både turbilletter og til
å drive virksomheten.
Asplunds fikk
leid en bolig i Choré
og kjøpte en bruktbil.
De begynte å besøke
menighetens medlemmer og de
som var gått ut.
- Mange var svært
fattige. Da var det godt å
kunne gi dem en håndsrekning,
nevner Kitty.
Asplund begynte
med vanlige, offentlige møter.
- I starten var
vi bare seks, syv personer på
møtene. Etter hvert kom
det flere til, forteller han.
- Det som lå
meg mest på hjerte var
å legge en solid grunnvoll,
sier Knut Asplund til Korsets
Seier.
|
