STARTSIDEN   VÅRE SIDER    MISJON    BOKPROSJEKTET   PARAGUAY   INDIANERNE   FILM   BILDER   SØK   LINKER   OVERSIKT   KONTAKT

    

Korsets Seier 1. juni 1963 

 

Hilsen fra Paso Cadena, Paraguay

 

"Kom over og hjelp oss!"

 

Anna Strømsrud

 

 

 Mange, mange ganger har dette ropet lydd siden hin gang da Paulus lyttet til det, og mange, mange har også i likhet med Paulus ikke bare lyttet til ropet, men også gått på Guds befaling. Og nå lyder det makedoniske ropet her fra Paraguays jungel: «Kom over og hjelp oss.»

Det har vært en prøvsom tid i Paso Cadena. Gunvor og Josef Iversen måtte forlate feltet her på grunn av sykdom. Llagaen (sår), som det er så meget av i disse traktene, angrep Gunvor på ny. Hun har jo også før lidd meget av dette. Hun var frisk og kjekk da hun kom fra Norge, men det viser seg at for hver gang hun kommer til disse traktene, så åpner sårene seg, og nå siste gangen var det rent ille. Nye sår utviklet seg så raskt at vi var enige om at de måtte reise til et sted hvor det var bedre klima. Men det betydde altså at jeg ble alene norsk misjonær her i Paso Cadena. Bruno hadde noen dager i forveien reist til Asuncion for å ha full overhaling på den gamle jeepen, for å prøve å få den i stand, slik at den kunne holde ut ennå en stund til vi får en ny. Jeg var helt alene her i to måneder. Jeg hadde en indianerjente sammen med meg, hun var både snill og flink, men likevel lengtet jeg iblant etter noen av mine likestillede. Verst var likevel tanken på alt arbeidet som jeg ikke maktet å gjøre. Ved siden av det evangeliske arbeidet hadde jeg kveldsskolen, og så de syke da. Vi var midt i en periode av malaria, og det kom til stadighet nye syke, og mange syke ute i distriktet sendte bud på meg. 

Først i mars kom en tysk søster hit for å hjelpe meg. Jeg hadde for det meste i denne tiden vært uten kontakt med utenverdenen, så jeg visste ikke om at hun skulle komme. Bruno hadde vært og hentet henne i den tyske kolonien i Sør-Paraguay. Selv reiste han tilbake til Asuncion for å fullføre arbeidet med jeepen, og hun fulgte med en lastebil. De siste 2,5 milene kom hun ridende. Hadde lånt seg en hest i Itakyry. og en soldat fulgte henne. Jeg ble både overrasket og glad da hun kom. Hun er en gudfryktig søster, som går helt inn for å tjene Herren.

Vi er nå kommet i gang med bygging av en liten sykestue, og likeså skole. Det går sakte, men sikkert, og vi ser med stor glede og forventning fram til at disse husene skal bli ferdige. Håper at de blir det i løpet av dette året.

Ellers hadde vi håpet å kunne ta opp arbeid i Ybyrarobana. et sted som ligger 15 mil lenger inn i skogen. Det er mange indianere der, og de har bedt oss så inderlig om å komme til dem, og vi hadde lovt det, men nå, hva skal vi gjøre? Å, om jeg hadde hatt ti liv, jeg vet hvor jeg skulle plassert dem alle sammen. Her er så mange åpne dører, «arbeidet er stort og vidløftig, men vi er så få....» Hvor er du som vil hjelpe oss? Må Gud signe den kjekke pinseungdommen vi har i Norge! Sikkert har Herren også bestemt noen av dem til arbeid blant dette folket.

Her er sterke krefter i gjære, hedenskapets mørke rår, katolikkene gjør alt de kan for å beholde sitt jerngrep over folket, kommunismen gjør seg mer og med gjeldende, og Jehovas Vitner er standig på frammarsj. Jeg skjelver ved tanken på at de kanskje snart vil gå inn gjennom disse åpnede dørene, derfor er det jeg sender dette nødropet her fra urskogen: «Kom over og hjelp oss....»

Bruno og vennene her hilser.

 

Deres for indianernes frelse Anna Strømsrud.

 

 

 

 Copyright ® 2012 www.pymisjon.com