BLANT
INDIANERE I 35 ÅR
Berger
N. Johnsens misjonsarbeid i Argentina
AV G.
IVERSEN
Johansen
& Larsen, Bok- og Aksidenstrykkeri,
Sarpsborg 1946.
Forord.
Det er
etter flere oppfordringer dette lille hefte
blir gitt ut.
Vekkelsen
blant indianerstammene i Gran Chaco, Argentina,
som Gud brukte den norske misjonæren
Berger N. Johnsen som redskap til er nok
en av de siste tiders store undere og gir
en ny bekreftelse på hva Gud kan gjøre
også i vår tid. Beretningen
er utarbeidet av brever som misjonær
Johnsen har sendt forfatteren fra misjonsfeltene
og fra andre kilder.
Det vanskeligste
har vært å begrense det overveldende
stoff slik at det ikke virker alt for stykkevis.
Vi tror
sikkert at brosjyren vil være til
velsignelse og bidra til å se de store
muligheter misjonsarbeidet har også
i denne tid.
G. Iversen.
Misjonskallet.
Berger
N. Johnsen er født på Ekeland
pr. Staubø 13, februar 1888. (I en
notis i «Nordisk Tidende» står
det 1889, men opplysningene som jeg har
fått av hans mor slår fast årstallet
1888. Utgiveren). Hans foreldre var Bernt
og Bendikte Johnsen. De var troende frikirkefolk
og ble viet av Paul Wettergren, som var
forstander i Frikirken i Arendal den gang.
Det var vekkelse i disse trakter ved pastor
Wettergren.
Hans far
var skipsfører og førte en
tid sin egen skute. Hans mor som da ble
den som mest fikk med oppdragelsen å
gjøre var en varmhjertet kristen
og fra den tidligste barndom fikk Berger
det store fortrin å bli fostret opp
i et gudfryktig hjem.
Han ble
frelst våren 1905 og reiste året
etter til Amerika hvor han fikk sitt misjonskall.
Kom hjem ved påsketid 1910 og reiste
til Buenos Aires i juli måned samme
år. Ble først med i en kanadisk
misjonsvirksomhet. Han hadde lagt seg opp
en del penger i Amerika og reiste ut på
egen risiko og ved egne midler. Etter å
ha virket en tid sammen med kanadierne reiste
han til provinsen Salta, hvor han kjøpte
tomt til misjonsstasjon.
Om sitt
kall forteller han blant annet: Jeg fikk
se en stor kornåker. Kornet var modent
og lutet mot marken. Jeg så igjen
samme åker, men nå var det kommet
en arbeider som holdt på å skjære
kornet. Han skjerpet sin sigd og arbeidet
så svetten rant nedover hans panne.
Atter så jeg samme åker og en
mann med en ljå som han lente seg
til. Bare en eneste mann på denne
åkeren! - Han fikk også
se at det ville bli en tung og vanskelig
arbeidsmark, men Herren viste ham også
at det skulle bli stor seier til slutt.
Han ble ledet til å oppta arbeidet
blant de hedenske indianere i Nord-Argentina
og hans hovedkvarter ble lagt til Embarcacion
i provinsen Salta. - Etter hans egne opplysninger
fra den tid florerte slaveriet fremdeles
i landets indre. På de store gummiplantasjer
arbeidet i tusenvis av indianere og de var
ikke betraktet stort annerledes enn slaver.
Indianerne var slaver av brennevin og kokain,
- deres liv var sørgelig.
Kvinnene måtte gjøre nesten
alt arbeid. Har mennene f. eks. fisket,
må kvinnene hente fisken og lage den
til. Kvinnene måtte bygge løvhytter
som de bodde i. Hvis noen døde i
en slik hytte brente de den opp og flyttet
til et annet sted. De trodde da at ånden
svevet omkring på det stedet og kanskje
gikk inn i en hund. Når de så
flyttet byttet de navn og sa: - Nå
kan ikke døden finne oss.
Kvinnene
måtte også lage alle husholdningskar
av lere og brenne dem. For kvinnene i sær
var livet en byrde.
Han sa
til Gud når kallet kom til ham og
han så all nøden og elendigheten:
«Ta meg og la meg få være
et redskap i din hånd». Et villig
ja og helhjertet hengivende i mesterens
hånd gjorde ham til et brukbart redskap
i Mesterens hender. Åkeren var stor
og høstarbeidet slitsomt, alene sto
han i kampen, men vant seier tilslutt.
Ute på
misjonsmarken ble han kjent med en svensk
misjonær, Hedvig Berg, som ble hans
hustru og trofaste rnedhjelper til døden
skilte dem ad. Hun fortsetter fremdeles
i arbeidet for sjeles frelse i Argentina.
De har tre barn, to piker og en gutt. Deres
navn er Miriam, Debora og Benjamin.
Banebryterårene.
De første
år i arbeidet for å nå
indianerne med evangeliet var prøvsomme
og hva han da fikk gå igjennom av
strabatser kan ingen forstå uten å
ha opplevet noe lignende. Indianerne fryktet
de hvite og det var forbundet med den største
livsfare å våge seg innom deres
område. Berger Johnsen oppsøkte
de ville indianerstammer i de dype skoger
og langs de store floder. I to år
bodde han i telt for å komme folket
så nær som mulig. Han pådro
seg malaria og flere tropiske sykdommer,
og disse fikk han kjempe med i hele sitt
liv. I flere år arbeidet han uten
å se noen større resultater,
men indianerne begynte å få
tiltro til ham, og begynte å komme
til ham med sine vanskeligheter. Han tok
seg av dem og deres problemer, og hjalp
dem mot de hvite som var urettferdige mot
dem. Samvittighetene til disse naturfolk
våknet. Fermin og Parisio var to av
de første som ble frelst. De begynte
å vitne om Gud, og måtte gå
igjenom meget for sin tros skyld.
I 1930
brøt det ut en vekkelse som spredte
seg til flere stammer i skogene og som siden
har fortsatt med kortere og lengere mellomrom
helt til nå. Mange er i dag lykkelige
og frigjorte kristne. Før streifet
de omkring i Argentinas urskoger, bundet
i synd og redsel for ånder, trollmenn
og meget annet. Nu priser de Gud for full
frelse i Jesu fullbrakte forsoningsverk
og er lykkelige og frie. Guds ord har også
der bevist sin makt til å løfte
dypt falne mennesker opp fra «det
dype dynd og sette dem på klippen»,
som salmisten uttrykkerdet.
Arbeidsforholdene.
 I 1931 skrev Berger
Johnsen følgende: «Har vært
meget syk i vinter. Først spanskesyke
med lungebetennelse, så satte det
seg noe vondt i halsen og øyet som
har voldt meg meget besvær. Det ble
byller og vondt på utsiden også,
men nå er jeg bedre og kan ha møter.
Det er en god tid siden jeg begynte igjen
nå. Doktoren var redd for at det skulle
være tuberkulose for jeg spyttet en
del blod. Spytt og blod ble undersøkt,
men det fantes ingen tuberkulosebasiller,
så det ser ut til at lungene er sunne.
Dog er de svake og mottagelige for influensa
og lungebetennelse som jeg har hatt flere
ganger. Om Gud gir oss midler vil vi se
om vi kan få en kamin i rommet til
vinteren, så vi kan ha det litt varmt
når disse dager med den kalde sydvind
kommer. Vi får vind som kommer helt
fra Sydpolen her i tropene. Den kan kjøre
termometret ned 30, ja, 35 grader på
12 a 24 timer. Man fryser da så man
tror man skal fryse seg ihjel. Har aldri
frosset noe sted slik som her i det forferdelig
varme Embarcacion når disse kuldedager
kommer. Slike kontraster skal det god helbred
til å tåle. Nettopp nå
sitter jeg med den tykkeste overfrakk og
skriver dette. Slikt har jeg ikke opplevet
før, det er nå sommer og på
denne tid bruker vi å ha en varme
på 45 a 48 grader celcius i skyggen.
Møtesalen er altfor liten og luften
er aldeles umulig. Jeg må sitte på
utsiden ved en sidedør. Der ser jeg
hele forsamlingen og er bare inne den tid
jeg taler. Jeg klarer ikke meget nettopp
nå så jeg har måttet slutte
med å spille for en tid også.
Det er så dårlig rom at det
er på høy tid å få
bygget nytt lokale. Grunnvollen er lagt
og vi kan bygge så snart vi får
litt midler».
Gang på
gang ble han syk til døden. Doktoren
rådet ham innstendig til å ta
seg fri og hvile, men alltid syntes han
det var umulig å forlate arbeidet.
Han talte til han stupte og de måtte
bære ham inn i huset hvor han bodde.
Flere ganger reiste Gud ham opp fra sykeleiet
og helbredet ham. En eneste gang reiste
han til Cordoba, et sted hvor det var sundere
klima og fikk en velfortjent hvile.
Som et
eksempel på hans store nidkjærhet
og utholdenhet kan nevnes at siste gang
han var i Norge besøkte han vennene
i «Logen», Moss. Han var da
så syk at han ikke orket å ligge,
men måtte sitte oppe i en stol om
natten. Hele natten og dagen satt han i
stolen; for han holdt på å bli
kvalt når han la seg ned. Likevel
gikk han på møte om kvelden
og talte Guds ord.
Ånden
begynner å falle.
I oktober
1933 fallt Guds ånd herlig. Det begynte
som dugg og regndråper og de troende
skrek som den tørstige hjort etter
vann. Om en tid vokste det til et veldig
brus og det ble masser av velsignelse.
Det begynte
en mandagskveld mens de lå på
kne i bønn. Et veldig vær som
fylte alle. Br. Johnsen selv ble helt borte
og vet ikke stort om hva som foregikk, men
de fortalte at hele forsamlingen kom på
benene som skutt ut av en kanon. Da han
kom til seg selv igjen klappet de i hendene
og ropte: Halleluja! Det var ca. 100 stykker.
Man skulle ikke tro at dette var fåmelte
indianere. Slik jubel og lovprisning hadde
ingen hørt før. Fra hele byen
kom folk løpende til lokalet. Naboen
kom løpende med et stort sverd, han
trodde indianerne hadde begynt å gå
berserkergang og at det var krigshyl han
hørte. Denne gang var det noe helt
annet enn krigshyl. Det var freds- og gledesrop
han hørte. Gaten ble full av mennesker
og noen kom inn for å se hva det var,
gikk ut og kom inn igjen; men det var jo
intet å se. Det var også noen
som var helt fortvilet over dette.
Indianerne
skrek av alle krefter og ropte: Halleluja!
«Jeg kan ikke si annet enn at jeg
ønsket vi hadde vært i tykkeste
urskogen, - men salig var det.
Det kan ikke beskrives», skriver Johnsen.
Noen sa
at stedet bevet som ved et jordskjelv. Det
var åndens kraft som virket og det
var meget likt det som hendte på pinsedagen.
Herlige
resultater ble det etterpå. En dyp
åndsmakt hvilte over mange og folk
undret seg over den nåde som var over
brødrene. Nyheten spredte seg hastig
og troende på andre steder begynte
å åpne seg for å søke
Åndens fylde. Av den grunn måtte
Berger Johnsen reise mye i den tid, og det
var et stadig rop om å komme og fortelle
om hele Guds råd til frelse.
Møte
hos indianerne.
Berger
Johnsen forteller: Møtesalen er ganske
fullstappet og på verandaen sitter
mange som ikke kom inn. Det er for lite
rum. Ute sitter også noen av de gamle
trofaste og holder orden på guttene,
som undertiden snakker høyt under
bønnemøtene. Det kan også
være en nyankommen, som plutselig
er blitt snakkesyk - noe indianerne
slett ikke er i alminnelighet.
Vi synger
et par sanger og det kjennes fritt i Ånden.
Det kan allerede kjennes at Mesteren er
her og vandrer iblant indianerne. Om jeg
ville oppfordre til å komme frem til
«bodsbenken», så skulle
jeg sikkert få 50 stykker med en gang.
Men vi går heller over til bønn
som alminnelig. Nu må en smøre
seg med tålmodighet, for bønn
synes de om. Det forstår de seg på.
De har fått smak på bønn.
De ber den ene etter den andre. Somme tider
to om gangen. Det blir omkring et tyvetall
som ber før man kan få reist
seg opp. Det er umulig før, for de
bare ber.
Så
skal man predike. Det blir en slags simpel
undervisning. Det er jo litt ualminnelig
for jeg kryper opp på orglet og setter
meg. Jeg har ikke maktet å stå
på mange år nå. Jeg blir
svimmel og tåler ikke mye. Talerstolen
har vi måttet flytte ut for å
skaffe plass til indianerne Vi syntes det
var bedre å gi rum for levende skapninger,
som for døde ting. Disse rødhuder
er jo blitt levende stener i Guds tempel.
Vi leser det nye testamente igjennom, bok
for bok. Meget godt finner vi der og mange
sier: Amen! Noen sier: Halleluja!
En besøkende
misjonær skrev om dem i et blad, at
de var som hungrige fugleunger som åpnet
sine gap vidt opp for å ta i mot,
og vi stapper i dem Guds gode ord. Vi ber
så dem som aldri har søkt Gud
før komme fram så vi kan be
for dem. Be for dem at de må bli frelst.
Alle som vil gi Jesus sine hjerter må
komme fram. Jo, der kom flere, ganske mange.
Men så begynner våre gamle venner
å bli redde for at de ikke skal få
bli med i dette - og så
strømmer de fram. Ingen kan stoppe
dem og så lenge det finnes en plass
kommer de. Helt ned til døren blir
hver tomme opptatt. Jeg får den første
som kom - en gammel bestemor,
en indianerkvinne - nesten opp
i fanget mitt. Jeg må pent bli sittende
for det finnes ikke en plass å knele
ned på. Bestemor har sitt hode nesten
på mine kne. Hun rekker begge hender
i været og ber: «Å, må
djevelen komme ut av meg!» -
«Ja,» sier jeg, «det
er det Gud vil. Han vil drive djevelen ut
av deg og i Jesu navn byder vi ham gå
ut,» - «Kokain og
tobakk også», legger hun til.
Det kjennes fritt, herlig og seier. Ja,
Jesus frigjør. Hun holder på
å be: «Driv djevelen ut
av mitt hjerte.» Svetter og
ber. Utenfor er det 30 gr. celsius og her
inne er det over 40 gr. Men de ligger her
stuet så tett sammen som sild i en
tønne. Hvem vilde ligge slik, om
det ikke var nød og hunger i menneskene
etter Gud. Nå vender bestemor seg
til sitt følge - datter
eller slektning visstnok. Hun sier: «Du
må be!» Hun begynner straks
å be. Hun roper til Gud at han må
drive satan ut av hennes hjerte. «Slit
ham ut! Slit ham ut av mitt hjerte!»
roper hun.
Ved min
side ligger en indianer, sort og kopparret.
Han kommer alltid fram og om ham kunne man
nesten si at han har fått det med
å be. Han ber som om han var fortvilet,
holder på og retter armene opp i været.
Ber som det gjaldt livet og vil aldri slutte.
Det er fælt til røst og styrke.
Han holder på så lenge det fins
mål og mæle. Så tar alle
fatt på engang med nevnte som korleder.
Hvilken bønn og slike rop! Det fødes
i hjertedypet en stor trang og alt syntes
å dra dem med og de roper høyt
til Gud. De har lært å kjenne
bønnens sødme og dens vidunderlige
hvile for sjelen - dette bønnesamfund
med Gud. Det er blitt en nydelse for dem,
denne herlige beruselse av Guds nærhet,
som er så herlig i bønn. Det
kjennes også så herlig at øyet
blir fuktig og fra hjertet stiger et, abba
far! Ja, alles abba far. Det er likesom
dette er sjelens eneste språk som
kan tolke ens følelse. Nu reiser
de seg. Gulvet er vått av svette hvor
de lå. Vi synger: «Intet uten
blodet, Jesu dyre blod kan rense, gjøre
hvit som sne». Ja, rødhudene
blir hvite i dette blod og ansiktene stråler
av glede.
De som
sitter nedover benkene er så rene
og har pene klær. For et par år
siden var de smussige og urene, likesom
de vi har bedt med i dag. Om en tid vil
også disse bli rene og veikledte.
Alt forandres når Jesus får
rum i hjertet. Så begynner vitnesbyrdene.
Den ene etter annen forteller om hvordan
Gud frelste dem fra drukkenskap og mye annet.
Tobakk og kokain ble det slutt med. Gud
fylte deres hjerter og så ble de adskilt
fra verden og dens lyst.
De har
ikke noe mere begjær etter disse ting.
Om gamle venner frister eller håner
dem, så taler de bare om Jesus som
frelste dem. Mange som var forfalne og dypt
sunkne, forteller om hvordan de lå
i smuss og søle i sine svireturer.
Det var så ofte de hadde penger eller
frukt til å lage øl av. Francisco
- en prektig indianeryngling,
sterk bygget, med et stille dypt vesen,
troessterk og fast forteller: «Jeg
hørte, men kunne ikke fatte. Det
kom ikke inn i meg. Så begynte jeg
å be og holdt på til en natt
kl. 12. Da gikk lyset opp for meg og jeg
ble så lykkelig». Nå ber
han alltid: «Gud gjør meg så
lykkelig som aldri før». Det
synes som Gud føder ham på
marvfulle retter. Disse indianere var for
4 år siden hedninger alle sammen.
Uten Gud, og de sier: «Vi visste ikke
at det var noen Gud. Hvordan kunne vi da
tro?»
Den
store vekkelse i Gran Chaco.
Gran Chaco
er et grenseområde i Nord-Argentina
og grenser mot Bolivia og Paraguay. Området
har ofte vært årsak til strid
og ikke lengere siden enn 1932 - 35 var
det krig der. Distriktet er det villeste
og minst utnyttede i Argentina, et skog-
og gress-sletteland med store myrer. Befolkningen
har vært nomader og her streifet ville
indianere omkring i urskogene som en levning
av urfolket. Her gjemte de seg vekk for
de hvite og levde sitt ville krigerliv.
Det er ikke mange hvite som har våget
å trenge seg inn der. De få
hvite som har våget seg inn i «det
grønne helvede», som det er
blitt kalt, har som regel vært av
de dårligste individer den hvite rasen
eier, og de har levet like villt som indianerne
- om ikke verre.
Pilcomayo-floden
har sine kilder der og i elvene er det fullt
av fisk. Indianerne levet et herlig friluftsliv
der, men de var dypt sunket i alle slags
laster.
Berger
Johnsen hadde ofte hatt lyst til å
trenge fram til hjertet av dette område,
og i 1934 - 35 fikk han sitt ønske
oppfyllt. Det var noen som reiste til Chaco
for å kjøpe fisk av indianerne
og han fikk kjøre med noen slike
dit.
Disse fiskehandlere
var noen riktige villmenn som var drukne
av sprit og ikke nøye på å
bruke sine vinchesterrifler. Han fikk sitte
på en «boks» (en gammel
bil) og ble rystet og skaket nesten fordervet,
for de for fram som villmenn. Det bar i
vei over stokk og sten, men fram kom han
da.
Han bygget
seg en lerhytte og begynte å gjøre
seg kjent med folket. På kveldene
holdt han møter og de var besøkt
av omlag to tusen indianere, som satt ved
elvekanten og lyttet til evangeliet. Han
måtte være både læge,
sykepasser og alt mulig. De ville ikke ha
noe med Gud å gjøre, og han
ble mismodig og trett og tenkte på
å reise tilbake til Embarcacion igen.
Det var også med stor mistenksomhet
de tok imot hans tjenester med å stelle
sårene og de forskjellige sykdommene
deres.
Han bestemte
da å ha det siste møte der
en søndag kveld og fortalte indianerne
at når de ikke viste noen interesse
for det han preket for dem skulle de aldri
få se hans åsyn mere. Månen
skinte over det ville landskapet. Han sto
der i månelyset og ba sin siste bønn
etter å ha preket for dem. Han følte
som om hjertet ville sprenges av smerte
og nød for indianernes frelse.
Noen kvinner
av Mattakko-stammen som for første
gang hadde hørt Guds ord ble så
grepet av åndens makt at de begynte
å klappe i hendene og rope av glede.
Johnsen var så opptatt av sin bønn
at han sto med lukkede øyne og visste
ikke om noe omkring seg. Plutselig åpnet
han øynene og så at en indianer
av Tobas-stammen kom fram til ham med øynene
fulle av tårer. Indianeren la armene
over brystet og ropte med høy røst:
«Joneni jallaganee lecochiyalu'»
(«himmelske Herre, forbarm deg over
oss»).
Disse ordene
gjentok han gang på gang, med sterkere
og sterkere stemme. Etter noen minutter
reiste hele den store indianerskaren seg,
det var over to tusen samlet der, og begynte
å rope alle sammen, det samme som
den første indianeren. De ropte av
sine lungers fulle kraft. Da brast det for
misjonæren også, han kastet
seg på marken og gråt av glede.
Han skrev til utgiveren av denne brosjyre
blant annet:
«Jeg
gråt og lo, undret meg og takket Gud.
Det var umulig å tale nu. Tårene
måtte få fritt løp. Det
føles som at tårene klarner
øynene og sjelen og gjør hjertet
godt. Tenk deg bare: hundrevis av indianere
med hendene opp mot himmelen stå på
sine føtter og prise Gud og rope
av hele sitt hjertes lyst. Det lød
som tropevindens susen når den bøyer
alle trær og vannmassene pøser
ned. Slik hørtes dette ut: «Et
veldig framfarende vær».
Det er
vanskelig å fortelle hva som skjedde,
men himmelen møtte jorden og engleskaren
måtte få en høytidsstund.
Jeg undres på hvor fryden var størst.
Slikt får ikke alle nåde til
å være med på. Hvorfor
blir denne nåde meg til del? Jeg kan
bare gi et svar: Ikke på grunn av
min hellighet og ikke heller for mitt arbeids
skyld. Det var bare for at jeg trodde på
Gud og gikk da han kalte. Så ga han
meg nåde til å få være
med på dette og se hans herlighet.»
Indianerne
fortsatte med sine rop helt til morgenen,
og da de gikk fra hverandre var ansiktene
oppsvulmet av gråt.
På
den andre siden grensen, flere kilometer
inne i Bolivia var det en boliviansk garnison.
Disse kunne høre sangen og hønnen
helt dit hvor de var. Officerene var nede
og besøkte dem to ganger og fortalte
det. De sto og betraktet indianerne, lenet
til sine hesters hals og gjorde honnør
når Ånden falt, og det hørtes
ut som et veldig tordenvær når
rødhudene ba og priset Gud. De var
ikke høye karene da, og spurte om
ikke Johnsen var redd for disse fryktelige
indianere. «Nei», svarte Johnsen,
«nå er de ikke farlige lengere.
Gud har forvandlet deres hjerter og sinn.»
Fulle av
forundring spurte de videre: «Si oss
hvilken makt har du? Hvormed kan du temme
indianerne slik? Hva er det som foregår?
Slikt hadde vi aldri tenkt kunne foregå
her på jorden».
«Jo,
det er enkelt og liketil, det er Jesus,
Guds kjærlighet, det skjønneste
og enkleste som denne jord har sett. Guds
ånd er det som kan gjøre slikt».
«Kom
med oss, kom over grensen, der er det 1500
Mattakko-indianere. Vi skal hjelpe deg.
Hele officerstaben i Bolivia byr deg velkommen.
Du skal få all den hjelp som vi kan
gi».
Berger
Johnsen sa: «Muligens skal jeg komme
en annen gang. Men min hjelp kommer fra
himmelens Gud og han alene kan hjelpe så
det betyr noe».
Minst 500
ble frelste av disse og flere hundrede var
grepet, men han våget ikke å
si at de var kommet helt igjennom. Av de
som ble frelste var det minst 50 medisinmenn
og trolldoktorer.
De frelste
bar omvendelsens verdige frukter. Ved et
senere besøk han gjorde der ute fikk
han 3 hele melsekker fulle av tobakspiper
og trolldomssaker. De la av seg sine perlebånd
og annet stas som indianerne er sa glade
i. Det gikk i dypet.
Mange ble
fridd ut fra onde ånder som hadde
behersket dem. Mange ble helbredet fra sykdommer
og mange hundre døpt i den Hellige
Ånd. I hjertet av urskogen ble fredens
boliger og krigerne ble fredens budhærere.
Der hvor mord og krig hørte til dagens
orden ble det ro og fred. To stammer som
alltid lå i krig med hverandre bodde
etter dette fredelig sammen.
En misjonær
sa til Berger Johnsen ved en anledning:
«De behøver ikke å si
noe. Dette forteller meg om en seir sa stor
at vi må prise Gud for det».
Det var en engelsk misjonær som sa
det. Han sa videre: «Slikt har vi
aldri sett og vi har virket her i årrekker».
Evangeliet
er Guds kraft også idag. Halleluja!
De onde
ånder må vike.
Da Johnsen
kom hjem fra Chaco var stillingen i forsamlingen
i Embarcacion blitt vanskelig. Det var masser
av folk som kom på møtene,
men det var hårdt og stengt. Han forsto
at det var noe galt, men det var vanskelig
å få tak i hva det var.
En kveld
sa han til dem som var på møtet,
at hvis de ikke omvendte seg og ville leve
helt for Herren ville han la være
å holde møter i en uke. Om
en tid kom en fram og bekjendte at han levet
i synd. Så kom en fram som gikk under
navnet «Tigeren» og overga seg
til Gud. Han ble løst og priste Gud
med høy røst. Tilslutt var
det 30 - 40 stykker som kom fram til forbønn.
Blant dem var det en trolldoktor som var
en riktig kjeltring. Han hadde nok overtrått
alle de bud som finnes og fortalte at når
djevelens kraft kom over ham dirret og skalv
han, og kunne da spise glødende kull
som brød. Det var en forferdelig
makt som sto de troende i mot når
slikt skulle drives ut. Johnsen holdt på
å falle omkull somme ganger og hjertet
holdt opp å slå. Jesu navn er
mektig og blodet ved hvilke de hellige overvant
mørkets makter og ga Gud seier. Denne
mann ble frigjort og høye rop og
gledesskrik over frelsen i Jesu blod lød
fra løstes mund den kvelden. En kveld
etter at de hadde bedt for flere, og br.
Johnsen sto ferdig til å gå
til sengs, kom 5 mann slepende med en stor
kjempe av en trollmann. Han hadde tatt ved
troen på Jesus og var blitt helbredet
fra en uhyggelig sykdom, men så falt
han fra og begynte med sine djevlebesvergelser
og trollmedisin igjen. Resultatet av dette
ble at sykdommen påny grep fatt i
ham og han ble forferdelig syk.
De kastet
trollmannen utenfor Johnsens dør,
og Johnsen beordret ham hjem til seg selv
og gikk dit og ba for ham. Han ble bedre
igjen, men begynte påny med sine kunster
og ble atter syk og døde.
På
sitt siste forbannet han br. Johnsen og
evangelisten som hadde bedt for ham. De
skulle falle døde om begge to og
mange andre skulle også dø
påstod han. Det ble stor spenning
og evangelisten sa: «Dette blir noe
i likhet med Paulus da de ventet at han
skulle falle død om etter ormebittet,
men han levde allikevel». Jesus seiret
også denne gang, og det ble jubel
og lovprisning og mange overga seg til Gud
og ble frelste. Mange av disse var djevletilbedere.
I skrøpelighet.
Etter den
store vekkelsen i Chaco ble det en hel folkevandring
til Embarcacion. Det ble vanskelig å
finne ville frukter og fisket slo feil og
en hel del dro i vei. Det var over 2 ukers
marsj, og når en tenker på at
de skulle ha med seg sine eiendeler, kvinner
og barn, så kan en forstå at
de var slitne når de kom fram. En
gammel kvinne kom bærende med et stort
lam på skuldrene.
Forsamlingen
i Embarcacion ble antagelig den største
i Argentina, og Berger Johnsen hadde mer
enn nok å gjøre der, men enda
fant han tid til å reise omkring og
tale evangeliet til de som ikke før
hadde hørt. Hans eldste datter, Miriam,
hjalp til med skoleundervisningen, hans
hustru likeså. Når man ser hva
denne misjonærfamilie fikk utrettet
med små midler, og til tross for at
Johnsen fikk kjempe med sykdommer nesten
hele tiden, må det gripe alle. Det
ble engang samlet inn en del penger som
han skulle bruke til et ferieopphold i Cordoba
hvor det var meget sundere enn i Embarcacion
En tid etter skrev han: «Som du ser
er jeg enda i Embarcacion. Det er sikkert
at jeg trenger hvile, men det syntes å
være umulig å reise fra dette
folk. Det ser ut som djevelen setter inn
med all ondskap for å ødelegge
dette Herrens verk, og det er jo ikke så
rart. Vi får tro at Gud gir meg kraft
til å holde på. Jeg forsøker
jo så godt jeg kan å ta det
rolig, men for en så urolig person
som meg er det ikke godt. Doktoren sa til
meg for en 3 - 4 uker siden at jeg ikke
kunne leve lenge hvis jeg ikke fikk hvile,
men Gud har styrket meg. Jeg spytter blod
flere ganger etter å ha sunget, skreket
og preket, men det har jeg holdt på
med flere ganger i de siste 10 år.
For øyeblikket synes jeg at jeg er
sterkere og håper snart å være
helt sterk igjen. Min hustru er også
syk, men som jeg står hun i stadig.»
En tid
senere skriver han:
«Min
datter Miriam har vært på hospital-
og sykepleieskole en lengere tid og jeg
reiste dit hvor hun er. Jeg snakket da med
overlægen og oversøsteren der.
Hospitalet drives av Standard Oil Company
og er etter amerikansk mønster, så
det er svært fint og godt der. Når
de så hørte om hvordan min
mave var så trodde de sikkert at de
kunne hjelpe meg. Jeg reiste så hjem
en tur, og så tilbake og ble undersøkt.
Min mave var aldeles ødelagt, og
det var noen snyltere som ødela de
røde blodlegemer og de utbredte seg
i hele kroppen. Jeg fikk noen piller og
innsprøytning og etter 24 timers
forløp kunne jeg fordøye mat
som jeg ikke har kunnet spise siden jeg
var i Norge. Jeg har levet nesten på
bare vann og brød, så det er
ikke underlig at mitt legeme sviktet. Ble
også undersøkt og røntgenfotografert
og mine lunger er ikke bra. Doktoren sa
at jeg var trett og måtte hvile hvis
jeg skulle leve noen tid. For min egen del
tror jeg ikke at jeg klarer det norske klimaet
mere. Husk jeg har vært her i 29 år.
I dag er det akkurat 29 år siden jeg
kom til Argentina.»
På
reise med bil.
Lenge måtte
de nøye seg med det gamle lokalet
som var så alt for lite, og stappfullt
som det var ble luften uutholdelig. Da de
så endelig fikk nytt lokale var vekkelsen
brutt ut, og også det ble for lite.
Ved Pilcomayo bygget de et lokale uten vegger,
altså bare et tak for solens skyld,
og der fikk jo alle plass. Det var også
nødvendig da antallet av de møtesøkende
var mellom 2 a 3 tusen.
Etter å
ha fartet omkring til fots i mange år
fikk han endelig midler til å kjøpe
bil i 1937. Fra den første turen
til Chaco forteller han at det ikke var
så liketil å komme fram med
bil. Det er ikke slike veier som her, men
de kjørte gjennom mark og skog, og
måtte av og til løfte bilen
opp fra groper og huller med donkraft. Til
tider måtte en av dem løpe
fram og se om det gikk an å komme
fram, men lange strekninger kjørte
de med god fart. Misjonær Gustav Flood
fra Sverige hjalp ham meget i den første
tiden med bilen og underviste ham i å
kjøre den.
Med bilen
besøkte han mange steder i nord Argentina.
Blant de mange steder kan nevnes: Monte
Carnela, Pilcomayo hvor indianerne bygget
en liten møtesal. De var også
oppe i Madrejo hvor høvdingen Cabeza
(Sort hode) ordnet med hus til å bo
i. Derfra er det bare fem kilometer til
den Bolivianske grense. Høvdingen
Benitz bor også der og er høvding
over en stor stamme. Disse indianerne er
Mattakkoindianere. På hjemveien besøkte
de Irocho hvor det var mange folk som ville
høre evangeliet. Så besøkte
de Pavo (skoghønen) som hadde kommet
til Monte Carmelo med mange folk som gjerne
ville høre om Jesus. Det siste sted
de besøkte i Pilcomayo var Santa
Victoria. Der hadde de aldri hørt
evangeliet før unntatt en gang de
reiste forbi Embarcacion på vei til
arbeid med sukkerhøsten i Tartagal.
Vi ser
at bilen gjorde sin store nytte og mange
steder fikk de besøke ved dens hjelp.
Hjem
til hvilen.
Den 5.
august 1945 behaget det Herren å ta
sin tro tjener hjem. Hans hustru skriver
om dette følgende:
«I
dag kom ditt brev og det var en stor glede
før meg samtidig som det smertet
da det ikke var Berger som fikk lese det.
Han lengtet så etter å få
brev under alle disse krigsår.
 Det er nemlig så
at min kjære mann, Berger, gikk herfra
for å være med Herren den 5.
august dette år. Det er jo så
uendelig tungt for meg, men Gud gir nåde
også i sorgens stund. Det som trøster
meg mest er at han nå får hvile
etter alle lidelser og se sin frelser som
han tjente så trofast.
De siste
fire år var hans kropp meget nedbrutt.
Han ble operert for pleurit, men såret
legte seg aldri. Det rant meget ut av såret
og han måtte gå med bandasje.
Det tok på kreftene og hans kropp
ble mere og mere sammenkrøpen. Han
klaget aldri. Hans eneste lengsel var å
arbeide for sjeles frelse. Det var stort
at han fikk gå oppe til det siste
og han talte på møte onsdagskvelden,
og kl. 1 lørdagsnatten fikk han hjemlov.
Han gikk en tur til indianerleiren onsdag
morgen og da han kom tilbake begynte han
å hoste og kjente seg svak. Jeg spurte
ham da hvordan det var og han svarte: «Jeg
vet ikke.»
Utpå
natten fikk han åndenød og
kunne ikke ligge og måtte sitte oppe.
Han sa da: «Hvis jeg kommer over dette
skal jeg takke Gud.» På fredag
led han meget og han ba meg be for ham.
Jeg gjorde det og med en gang ropte han
med glede: «Å, hvilken lise!
Du har kontakt med Gud, Hedvik.»
Jeg trodde
da at all fare var over og på lørdagen
satt han hele tiden på verandaen.
Han drakk litt apelsinsaft og buljon. På
kvelden ba han meg vaske seg og han kunne
da gå og legge seg. Han sovnet, men
utpå natten ble han meget syk og jeg
ble engstelig. Hans hode falt til siden
og jeg tok det i mine hender og sa: «Berger!»
- men fikk ikke noe svar. Hans ånd
var da alt flyttet og jeg var ensom tilbake
igjen. Dog Herren er vår tilflukt
og hjelp. I nøden er han en prøvet
hjelp. Ingen av barna var hjemme og de kjente
det jo veldig sårt, men avstandene
her er store og de er så langt borte.
Indianerne har grått meget. Han var
jo deres far i alt - åndelig som timelig».
Santos
Aparicio, den nye leder for arbeidet.
Berger
Johnsen skrev i 1935 følgende om
den nye forsamlingsleder:
«Født
og oppvokset blant rødhudene som
en ekte indianer ble Aparicio kjent med
alle indianernes åndemaning og djevledans
som en virkelig medisinmann må kjenne.
Det er djevelske krefter som en medisinmann
kan frembringe som få kristne kan
tenke seg. Satan binder sine tilhengere
med sterke bånd, men all satans og
trollmenns åndebesvergelse kan ikke
stå for livets fyrste. Jesus skal
seire. Å ha fyrsten for Herrens hær
med seg gir oss mot og makt til å
gi oss i kast med ondskapens åndehær.
Jesu evangelium går sin seiersgang.
Aparicio har jeg kjent siden han var en
liten gutt. For tyve år siden bodde
jeg like i nærheten av hans hjem,
og nå er han bare 28 år gammel.
Som liten var han nokså skøyeraktig,
og det var noe villt blandet med uskyldighet
å lese i hans øyne. Ettersom
han vokste fikk dog lastene slik forferdelig
makt over ham, og jeg har sjelden sett noen
så bundet i synd og usedelighet. Han
ble en slave av alle slags synder.
Han ble
gift da han bare var et barn, men hans hustru
løp snart fra ham. Han giftet seg
dog igjen. Ja, altså på indianervis
forstår dere. Som alle indianere her
var han bundet i mange laster. Han tygget
og røkte kokain, drakk den hvite
manns illvann og indianernes chicha, mais
og algasoba-øl.
En kveld
møtte jeg ham. Han kom forsiktig
bort til meg, så meg opp i øynene
og spurte: «Er det sant at det er
gutter som går til deg og hører
ord om himmelens Gud? Han kalte meg da «don
Berger» som er en titel de bruker.
Ellers kaller de meg: «Han som bor
ved havets kyst». Nar de er sinte
kaller de meg «Gringo», et argentinsk
skjellsord på alle utlendinger.
«Ja,
det er sant», sa jeg.
«Kan
jeg komme? Da kommer jeg i kveld og vil
høre denne tale.»
«Ja,
kom og hør. Mange av guttene hører.»
Han så på meg en stund
og dro seg unda, men kom siden regelmessig
for å lytte til Jesu lære. Men
en indianer har meget i hjertet som må
ut før Jesus kan komme inn. Litt
etter litt brøt dog lyset inn i hans
hjerte, men frykten for fedrenes ånder,
som muligens ville hevne seg, og meget annet
holdt ham igjen fra å overgi seg til
Gud. Tenk om disse ånder kom i nattens
mørke. De kunne sende pest og alle
slags plager. De kunne komme med drømme
som ga dem en forferdelig redsel og angst.
Det var kanskje best å få med
seg en trolldoktor og rådføre
seg med ham først. Som tenkt så
gjort, og trolldoktorens råd lød:
«Kjøp kokain, tobakk, alkohol
m. m. og kom lørdagskveld.»
Lørdagskvelden
var ilden oppgjort, flasken smakt på,
tyggingen av kokainbladene begynt og civeltreets
bønner finstøtt og stoppet
i nesen for at virkningen av dette kunne
gå like til hjernen - og synene komme
når den ville djevledans begynte.
Nå
satte dog Jesus en stopper for alt dette
og seiren ble hans. Trolldoktoren satte
i et skrik og gikk bakover fra ilden og
sa: «Med deg vil jeg intet ha å
gjøre. Jeg ser en mann i hvite klær
ved din side og med ham vil jeg ikke ha
noe å gjøre. Din Jesus er sterk.
Dette går ikke», og han sprang
inn i nattens mørke og Aparicio har
aldri sett ham siden. Trolldoktoren var
en av Aparicios slektninger. - Aparicio
ble herlig frelst og det er herlig å
høre ham fortelle om hvordan Gud
har fridd ham ut fra den ondes makt. Både
argentinere og indianere liker å høre
ham vitne.
Han var
med på den herlige turen blant Choratti,
Conepés og Tobas indianere i mai
måned ifjor. Han talte med meget salvelse
og kraft til disse rødhuder og skogens
krigere. Han delte nød og glede sammen
med meg. Han har et sterkt kall fra Gud
til å gå ut med evangeliet og
er rede til alle tider å arbeide for
Jesus. En kronesten, en juvel ble han til
Nasareerens krone. All ære til Jesus.»
Arbeidet
fortsetter.
Hedvik
Johnsen skriver 22. oktober 1945: «Jeg
ønsker dere kunne se den skare av
frelste, lykkelige indianere som er her.
Arbeidet går fram, tross alt og det
er så stort å høre dem
tale og vitne på møtene. Den
stabile undervisningen som Berger, ved Guds
nåde, ga dem har satt sitt preg på
arbeidet og de føler sitt ansvar.
Evangelistene og brødrene som tjener
i forsamlingen er godt inne i ordet og mange
nye er kommet til siden Berger gikk fra
oss. Vårt lokale er overfyllt når
det er møter og vi behøver
å få det utvidet.
Guds trofasthet
har vi fått erfare under disse år
og jeg vet at han er den samme idag. Ære
være hans store navn! Jeg tenker å
selge bilen for å få midler
til hjelp for å underholde en bror
som kan ofre seg helt i evangeliets tjeneste.
Han er en av de første Mattaco-indianere
som ble frelst og som hjalp Berger i den
store vekkelsen i Pilcomayo. Vi gjør
det i tro på at Gud skal fylle behovene;
for han forlater et godt arbeide i det argentinske
oljekompaniet. Han er den første
indianer som har hatt en slik plass, men
han føler seg kalt til å arbeide
i Herrens vingård og vi behøver
ham her.
Han har
hustru og 7 barn så vi må jo
underholde dem med hva vi kan. Forsamlingen
gjør jo hva de kan, men det rekker
nok ikke til.
Andres
vitnesbyrd om arbeidet.
Misjonær
Sigurd Grønvold forteller bl.a,:
«Det første sendebud fra Norge
som det behaget Gud å sende til Chiriguano-
og Mattakko-stammen i Nord-Argentina, var
br. Berger Johnsen fra Brårvik ved
Arendal. Han virket de første 4 år
i Syd-Argentina, men siden har han arbeidet
blant de to overnevnte stammer i Nord-Argentina.
Her har han i tidens løp oppført
en ganske stor misjonsstasjon, hvor han
sammen sin hustru, Hedvig Johnsen, født
Berg, fra Stockholm, har virket med å
utså livets sed i de innfødtes
hjerter i byen Embarcacion og omliggende
distrikter.
Jeg glemmer
ikke det første møte vi hadde
med en indianer den første søndag
jeg var med dit ut hvor disse venner arbeidet.
Kommet et stykke inn i skogen traff vi på
flere indianere som var leiret rundt et
vann hvor flere av dem var opptatt med å
fiske. Vi gikk bort til den første
vi traff på og idet vi rakte ham en
traktat, spurte vi ham om han kunne lese.
Det kunne han ikke. Vi spurte ham da om
han hadde hørt om Gud, eller som
vi sier på spansk: «Conoce Usted
Dios». Han så opp på oss,
sa var det likesom han tenkte seg om, om
han skulle ha hørt det navnet Gud
før, men så kom det stille
og alvorlig: Nei, han kjente ikke Gud og
hadde aldri hørt om ham. Dette var
den første som jeg i mitt liv hadde
hørt si: «Jeg kjenner ikke
Gud», og det grep meg så jeg
orket ikke å holde tårene tilbake,
samtidig som det gikk opp for meg hvilken
forrett jeg hadde hatt som hadde lært
å kjenne Gud, i hvertfall av navn,
helt siden jeg som liten gutt satt på
mors fang».
Om hvordan
Gud virket på indianerne forteller
han fra et besøk de gjorde hos en
troende høvding: «Høvdingen,
i hvis hjem vi var, levde lenge et sløvt
liv som kristen, inntil han en natt fikk
besøk av en engel, likesom høvedsmannen
Kornelius i Cecarea. Denne sa til ham: «Gå
til don Berger og be ham døpe deg!»
Så gikk han til br. Johnsen og ble
døpt av ham. Flere av disse indianere
der ved floden var døpt og levde
et godt liv som kristne, og de beviste i
sitt daglige liv at Kristus hadde tatt bolig
i deres hjerter og at de var blitt nye skapninger
i Kristus Jesus. «Ti dersom noen er
i Kristus, da er han en ny skapning, det
gamle er forbiganget, se alt er blitt nytt.»
(2. Kor. 5, 17.)
Om strabatser
på reiser forteller han en hendelse
da de skulle besøke en indianerstamme
og måtte over en flod: «Broder
Johnsen og jeg var kommet midt ut i floden
da hestene plutselig begynte å synke.
Johnsen grep hårdt i tøylene
på sin hest og fikk ved behendig manøvrering
bragt den «flott» over det farlige
punkt. Min derimot gikk helt under. Jeg
hoppet av, men fikk det ene ben sittende
fast i stigbøylen og ble dratt med
under vannet. Jeg lå der på
bunnen en lang stund og trodde min siste
stund var kommet, men endelig fikk jeg benet
løs av bøylen og korn meg
opp, gjennomvåt fra topp til tå.
Nå, slike små uhell må
man jo finne seg i på misjonsmarken,
dog kan man ikke være enig med dem
som mener at det er lettere å være
ute på misjonsmarken enn å reise
hjemme med evangeliet. De som mener det
tror jeg i hvert fall ville bli kurert for
sine talemåter om de ble med på
en evangeliereise i Argentinas urskoger».
Sigurd
Grønvold virket sammen med Johnsen
et par perioder. Første gang var
han der i ca. 2 år. Etter et opphold
i Norge reiste han ut igjen og virket en
tid og ble så angrepet av sykdom og
døde. Hans støv hviler nå
i Nord-Argentinas varme jord til oppstandelsens
morgen.
En del
av forsamlingen i Embarcacion.
De som
har støttet virksomheten.
Det var
ikke noe ordnet misjonsarbeide blant de
frie venner eller pinsevennene dengang Berger
Johnsen opptok arbeidet i Argentina. Han
reiste ut helt i tro på at Gud skulle
hjelpe ham og har hele tiden stått
fritt uten å ha noen utsendermenighet
eller annen fast støtte.
Han deltok
blant de frie menigheter her i landet når
han var hjemme på besøk, noe
som vistnok hendte bare et par ganger i
hele hans liv som misjonær. Han tilhørte
ikke noen ordnet menighet. Han skrev like
før forbindelsen ble avbrutt på
grunn av krigen, at når de gamle venner
sviktet oppreiste Gud nye. Av de forsamlinger
som regelmessig støttet ham i mange
år var den frie forsamling i Holmsbu
og forsamlingen i «Logen», Moss.
Holmsbuvennenes søstermisjon har
ved sin kasserer, Signe Iversen, regelmessig
sendt sine beløp. De skal høste
stor lønn for det. H. H. Sønstebø,
Otterholt, Bø i Telemarken, var hans
kasserer i mange år. Siden 1938 har
utgiveren av denne brosjyre vært hans
kasserer. Det har vært underlig å
se hvordan midler har kommet inn. Årsbudsjettet
har som regel ikke vært stort, og
det har vært grunn til engstelse for
at det ikke skulle bli nok til livets opphold
for en familie, langt mindre til et så
stort misjonsarbeide, men alltid har det
rukket til.
Ved en
ensom families tro og hengivelse til Gud
og noen få trofaste giveres hjelp,
finnes det idag et stort godt misjonsarbeide
i Nord-Argentina. Der hvor før ville
indianere levde et liv i synd og last er
det idag en levende Guds menighet. Menn
og kvinner har funnet fram til det liv som
alene kan gi det som vi mennesker framfor
alt trenger. I Embarcacion er det en stor
misjonsstasjon og det er utposter flere
steder helt opp mot Argentinas grense i
nord. De har et prektig møtelokale
som rummer flere hundre mennesker, men nå
er alt for lite igjen.
De hundreder
av rødhuder som er vunnet for Gud
skal engang for Guds åsyn synge med
om Lammet som ble slaktet og kjøpte
oss til Gud med sitt blod.
|
