En
flokk fattige indianere kommer
opp bakken til misjonsstasjonen.
Det er kvinner og barn som kommer
for å be om hjelp for
sine mange timelige og åndelige
behov og problemer. Nøden
og behovene er grenseløse
blant indianerne i Paso Cadena.
En av de mange de kommer med
i dag, er en l års gammel
gutt som gråter på
mors arm. Den magre, lille brystkassen
blir presset sammen, og kroppen
rister under hosteriene. Morens
fortvilte forsøk på
å trøste er nytteløse.
Seksten år gammel og syk
er også hun i behov av
hjelp. De kommer til porten
og spør: ,,Esta La Doctora?"
(Er doktoren hjemme?) På
sykestua ser søster Kjellaug
snart at her står vi maktesløse,
da nakken til den lille er stiv.
Til
all lykke er veien tørr
og bilen i kjørbar stand,
så vi gjør oss
i stand til å dra til
Itacyry, der en gammel feltskjærer
praktiserer som lege. Midtveis
må vi passere Curusu (korset)
som har forårsaket store
problemer på bilen, så
vel som for misjonærene
etter regn. For en gangs skyld
passerer vi uten problemer og
er snart framme på legekontoret
i Itacyry. Den gamle legen tar
et overblikk over den lille,
og ser den stive nakken. Han
rister på hodet og kan
ikke hjelpe. Etter å ha
undersøkt moren, finner
han alle tydelige tegn på
tuberkulose og stiller den triste
diagnosen. På grunn av
morens sykdom, er nok den lille,
som så mange andre indianerbarn,
født med tuberkulose.
I den lilles tilfelle har sykdommen
gått til hjernen og forårsaket
tuberkuløs hjernehinnebetennelse.
Alt menneskelig
håp er ute. Så er
det å ta moren og barnet
med tilbake til misjonsstasjonen,
og gjøre det lille vi
kan. For første gang
ligger moren og den lille i
en seng med skikkelig madrass
og rene, hvite laken — kommet
fra Norge. For den lilles vedkommende
ble det første og siste
gang, for samme natten ebbet
livet ut.
|
|
Neste
morgen går moren og den
nærmeste familie tilbake
til den fattige hytta med den
lille, lette kisten. Denne familien
bor så avsides, så
det er sjelden eller aldri de
har besøk av misjonæren.
De er ikke påvirket av
evangeliets kraft.
Dette
var det første alvorlige
tilfelle etter at vi flyttet
til Paso Cadena, og det gjorde
et uutslettelig inntrykk på
oss. Mange er blitt reddet og
blir reddet ved sykearbeidet
i Paso Cadena, og vårt
inderligste ønske er
at de som fortsetter dette arbeidet,
må få de beste arbeidsmuligheter,
slik at evangeliet kan nå
enda lenger ut og hjelp kan
gis til enda flere.
Våre
erfaringer fra tiden i Paso
Cadena er at betingelsene for
et effektivt arbeid i framtiden
er avhengig av et økonomisk
løft. Der er store behov
for penger til drift, vedlikehold
og ikke å forglemme nyanskaffelser.
En av de ting vi har bedt og
arbeidet for hele perioden er
radiokontakt mellom misjonsstasjonene.
Vi
vil gjerne sende en utfordring
til alle dere som brenner for
indianernes frelse, gi litt
ekstra . . .nå! !
Vi
vil også takke alle dere
kjære misjonsvenner som
stod med den tiden vi var i
Paso Cadena, for at dere ikke
sviktet oss og det folk vi arbeidet
blant.
Send
din ekstra gave til: Kåre
Bærby, Vangen 2, 1890
Rakkestad, og merk kupongen:
Ekstrahjelp
Paso Cadena. Inger-Johanne Strøm
Bjømevoll |
