STARTSIDEN   VÅRE SIDER    MISJON    BOKPROSJEKTET   PARAGUAY   INDIANERNE   FILM   BILDER   SØK   LINKER   OVERSIKT   KONTAKT

    

 På husmøte i Paraguay

   

Sigrun og Oddmar Byberg

 

 

18. september 1971

 

 Så er vi kommet langt på andre året av ny periode blant dette folket. Det er på tide å sende noen ord til misjonens trofaste venner og forbedere.

Også her i Nord-Paraguay får vi erfare en hånd utstrakt fra Guds trone. Tilbudet om frelse går ut til paraguayere og indianere. Noen forstår hva tilbudet gjelder, og tar imot lykkelige sjeler!

Utenfor kirken i PJC

Oddmar og Victoriano Osorio: innvielse 13. mars 1971

For et halvt år siden tok vi i bruk den nye kirken her i Pedro Juan Caballero. På samme tomten er det nå reist evangelistbolig. Evangelisten Victoriano er trofast og forstandig en av de brødrene i bevegelsen som kan ha ansvar. Den unge menigheten er åpen for undervisning, og vi lærer dem ved den nåde som blir oss gitt. ,,0g se, jeg er med eder..." lyder løftet i Matt. 28.

Vi forsøker å dele oss mellom menighetsarbeidet blant paraguayere og arbeidet i indianerskolen, Eben Ezer, som ligger 10 mil herfra. Når vi drar dit ut, stanser vi gjerne en ukes tid om gangen. Vi arbeider da om dagen blant indianerne i kolonien, mens vi om kvelden har møte for paraguayere på stedet.

Husmøtet vi tar dere med på, framkaller lovsang i vårt hjerte. Hjemmet er blitt forvandlet. Stuen byr ikke på jordisk komfort noen enkle stoler vipper ustøtt på jordgolvet. De med fast ryggstø blir bydd fram til oss. Vi er likesom halvt inne og halvt ute. Stuen har stråtak, men bare to vegger. Månen kaster sitt mest fullkomne gullys over skogene og inn i de enkle stuene til beboerne, både vonde og gode. Men månens skinn er ikke  nok  for de evangeliske som er samlet til møtet. Misjonæren har med seg lampe, og de nykjøpte biblene er flittig i bruk. Før bibelstudiet gis anledning til  vitnesbyrd. De troende kappes om å reise seg. De blar ivrig i bibelboka og vitner med glød om ham som gav dem det nye livet. Vi minnes uvilkårlig tiden fra vårt eget liv, da vi blant ny frelst ungdom stemte i med vitnesbyrdet: ,,Jeg er så glad fordi Jesus har frelst meg." Hans frelseshånd er utstrakt enn i dag, ja, helt til jordens ytterste ender. Det siste vitnesbyrdet hører vi fra en 50 år gammel kvinne. Hun er dåpskandidat. I morgen tidlig går vi til elven for å døpe henne. Hun er 10. sjel som blir døpt her ute på Eben Ezer, og flere har søkt frelse nylig. Av Herren er det gjort. Nå venter disse kjære vennene på å få sitt eget gudshus å samles i. Noen evangelisk kirke finnes ikke i milevis omkrets her ute. 25. mai feiret vi koloniens årsfest. Dette året drog vi til skogs for å møte indianerne på skoletomta (ca. fem mål). Kolonistene har selv bygd en rommelig hytte der.

Den var ferdig til festdagen. Den ble innvidd til skole og møtelokale for indianerne (inntil bedre lokaliteter foreligger). Evangelisten Joel samler barna der tre ganger i uken. Vi har

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

aldri hatt så mange indianere i kolonien som nå.  (Bibdet ovenfor viser de første husene på Eben-Ezer). De nye familiene møtte opp til festen sammen med dem som har vært der fra begynnelsen. Stemningen var merkbar. "Skolestua" ble innvidd med Guds ord og bønn. De troende paraguayere var innbudt til festen og var til hjelp i møtet.

Flere av indianerne begynner å tro og fatte håp til vårt budskap, av paraguayeme som har omvendt seg til Kristus. Det første ektepar blant indianerne har meldt seg til dåp. Det blir en stor dag for oss når Venacio og kona hans går til elven.

Ved måltidet med det tradisjonelle manioka og kjott stekt på glor, gikk humoret til topps hos indianerne sa vel som hos nordmenn. Skolebarna spiste så de var helt store da de etterpå skulle springe i sekk sammen med misjonæren. Hoye jubelrop hørtes i jungelen fra store og små.

Til slutt fikk kolonistene en orientering orn praktiske ting. Vi ble enig om at misjonen og indianerne sammen skal rydde ferdig veien fra misjonsstasjonen og inn til boplassen deres. Det gjenstår nå om lag l km.

Vi rasket sammen gryter og kar, trekkspill og flanellograf og drog ut fra skogen. Skogens folk ble der. De hører til der. Barfotet ruslet de tilbake til hyttene sine, med mette mager, og forhåpentlig med noe av gudsordet i hjertet. Vi henstiller til dere bedende venner menneskers frelse. De har vært så langt borte. Nå nærmer de seg lyset.

For et par uker siden besøkte vi en gruppe indianere som bor i Pikysyry, to timers kjøring med landroveren. På grunn av dårlig vei var det lenge siden vi hadde sett til dem. I mellomtiden hadde sorgen gjestet dette arme folk. Syv barn var døde av meslinger. De hadde for liten motstandskraft til å overvinne denne virussykdom men uten hjelp. Vi hadde en gripende andaktstund ved de syv jordhaugene. Budskapet ble motatt med en gnist av håp. De bestemte seg for å flytte til kolonien vår, der de vil få mer åndelig og legemlig hjelp.

Søster Kjellaug Sjølund som var med oss i arbeidet her, er for tiden i Paso Cadena, der hun underviser i skolen. Hun bad oss hilse. Vi venter på flere arbeidere til Paraguay. Må Gud sende dem ut!

Kan du hjelpe til?

Sigrun og Oddmar Byberg.

Misjonskasserer: Jonas Skjeggstad, Aase, 4310 Ganddal  

 

 

 

 

 Copyright ® 2012 www.pymisjon.com