KORSETS SEIER 16.august 1969

,,Jeg vil gå fram foran deg, bakker vil jeg jevne, dører av kobber vil jeg sprenge og bom­mer av jern vil jeg sønderhugge. Og jeg vil gi deg skatter som er skjult i mørket.. ." Esaias 45,2 - 3.

Gud være takk for at disse ord­ene ikke bare gjaldt på profetens tid, men de er like aktuelle i dag. Gud er trofast, løftene står fast. Han baner vei for sitt folk, åpner dører slik at hans sendebud kan dra fram med frelsens budskap. Kongens ærender har stor hast i disse dager. Natten er allerede over oss og nådetiden tar slutt.

Her i Amambay forsøker jeg ved Guds nåde å kjempe for den tro som engang ble overgitt de hellige. Det er en stadig styrke for meg å se hvordan Gud går foran og baner veien. Mange steder inne i skogene har vi kontakt med indianerne. Dette året har det særlig åpnet seg flere steder på andre siden av elven Aquidaban, og vi inntar sta­dig nye steder hvor aldri noen Jesu budbærer har vært før. Alle disse indianerne er analfabeter og noen ganske primitive, men det synes som  de er mottagelige for  Guds Ord. Det oppmuntrer mye høvdingene takker oss fordi vi kommer, og ber oss komme snart igjen, ”for”, sier de, ”vi vil gjeme høre mer av Guds ord."

Reserverte og redde.

Det er ikke så helt lett å vinne indianernes tillit og fortrolighet. De virker reserverte og litt redde, og det er de nok ikke uten grunn. De er ikke blitt så pent behandlet bestandig. For ganske få uker si­den fikk jeg rede på at på et sted litt lenger mot nord ble det brent ti hytter for indianerne, og de måtte flytte langt innover sko­gene. Jeg har ikke nådd fram til dette stedet ennå, men jeg har hørt at disse indianerne har bodd der lenge. Nå er jorden der blitt solgt, og eierne vil ikke ha indi­anerne der. Jeg ble veldig bedrøvet når jeg hørte hvordan de gikk fram for å få bort disse stakkars menneskene. Jeg tror nok at jeg ikke kommer til å tie med denne saken.

Nå har vi begynt å ta imot indianere ute på ,,Eben-Ezer", der hvor vi har reservert jord for dem. Mange sier til meg at det nytter ikke med indianerne, og de har kanskje rett til en viss grad. Men nå tror jeg forvisst at det er Gud som har sendt meg til dem, og jeg vet at det som er håpløst for mennesker, det gjør Gud.

Pablo Mora (t.v.) er en ung lovende evangelist. Myndighetene har gitt ham tillatelse til å avtjene sin verneplikt i misjonens tjeneste. Det skal være første gang at dette forekommer. Til høyre en gruppe indianere som misjonen nylig har fått kontakt med. De hadde ikke hørt om Jesus før.

Det er trygt å få overlate hele ansvaret til Hans mektige omsorg, og så får jeg bare være et lite instrument i Hans hånd.

Det ser virkelig ut

som om vi begynner å vinne indi­anernes tillit, for nå har vi de første fastboende ute på ,,Eben-Eze”. De har fått sin jord, og de første hyttene er kommet opp. De er ganske enkle, består av noen stokker de har satt i jorda, og så et tak av palmeblad. Vi håper lengre fram at det skal bli noe bedre. Nå holder de på å rydde vekk skog for å få istand åker. 

En dag jeg kom dit ut ble jeg både glad og overrasket. Flere, for meg

helt ukjente indianere var der. De hadde kommet ganske langt sydfra, og er fra en annen stamme. Vi har ikke hatt kontakt med dem, for vi har visst mer enn nok å gjøre i dette fylket. De hadde hørt om misjonen, og nå kom de for å undersøke om det var sant. Det er kjekke unge men­nesker som søker etter et sted hvor de kan få leve i fred. Og hva var så mer naturlig for meg enn å innby dem til å slå seg ned på ,,Eben-Ezer". Jeg bad dem tenke på det, og så kunne de undersøke hele området, om de likte det. Det eneste jeg ber om er at det ikke må være brennevin i kolonien, for jeg vet hvilken veldig forbannelse det er for dem. Med dette forlot jeg dem. Jeg har en mann der ute som hjelper dem når vi ikke er der. Neste gang vi kom dit ut, var de alt flyttet inn i skogen og er nå i full gang med å bygge seg hytter og rydde seg åkrer.

Akkurat nå

ble jeg avbrutt i skrivingen ved at Elsa kom og fortalte at det var indianere utenfor som ville snakke med meg. Det var en indianer som hadde besøkt ,,Eben-Ezer", og så drog han hjem for å fortelle fami­lien sin om det. De bor om lag 35 km. herfra, og han kom til fots. Han kom for å spøne om hva tid jeg kunne kjøre dem ut til ”Eben-Ezer”, og han fortalte at det er mange som vil flytte ut sammen med ham.

Å, mitt hjerte fryder seg. Tenk at Gud i sin nåde lar arbeidet lykkes. Disse mennesker som alle holder for å være håpløse, nå kommer de virkelig til misjonen. Alle disse som kommer er hed­ninger, og de har lite eller ingen kjennskap til Jesus. Vårt mål med kolonien der ute er at vi til stadig­het må få dem under Guds ords hørelse, og vi har tro for at Ordet også skal spire i disse hjerter.

Men ved at indianerne flytter ut til ,”Eben-Ezer”, så påhviler det straks misjonen mer ansvar. De kommer nå under misjonens be­skyttelse, for dette reservatet har staten gitt dem gjennom ..Mision Norma". Om problemer oppstår blant dem, noe som sikkert kan hende, så må jeg ta hånd om det. Men jeg er forvisset om at Gud gir visdom og nåde til dette, om det skulle trenges.

En bekymring

har jeg som jeg tror jeg må få lov til å fortelle dere om, kjære lesere av K.S. Disse indianere må ha noe å leve av til de selv får seg åkrer. En indianer lever heller ikke av ingen ting, og det gjelder også for dem som det gjør for oss alle, at om vi skal kunne arbeide, så må vi spise. En del åkrer har vi der ute som jeg har latt plante med tanke på dem som skal komme, men det er ikke nok. Jeg orker ikke å tenke på at de indianerne som nå tyr til misjonen skal lide nød. Derfor har jeg satt opp et hjelpe­program: Vi hjelper dem i ca. 6 måneder til de selv får seg åkrer.

Det blir delt ut rasjoner til dem hver uke av salt, sukker, mel, fett og såpe. Jeg håper også å kunne få tørrmelk til barna, for mange er helt underernærte. Jeg ville så gjerne være med å gi disse men­nesker som har levd så omflak­kende fortrengt fra sted til sted, en ny start i livet, og en god start.

Vil du være med å  hjelpe meg slik at det kan lykkes?

Jeg vet at Gud elsker dette folket med en inderlig kjærlighet, og han betror oss å fortelle dem om det. Han selv går foran og jevner bakkene og åpner dørene, og lar oss få nå fram til disse skattene som ennå er skjult i mørket. Men vi vil i Jesu navn fore dem fram i lyset.

Deres for indianernes frelse.