 Iversen,
Gunvor PYM
Paraguay, født i
Sarpsborg 3, nov.
1930, datter av pelsdyroppdretter
Alf Johansen og Jenny Marie.
Hun gikk realskole og handelsskole
og deltok i førstehjelpskurs
og i bibelkurs i Filadelfia,
Oslo, spanskkurs ved Oslo Språk-skole
1954 og samarittkurs ved Ullevål
sykehus 1955. I 1956 ble hun
av pinsemenigheten Filadelfia,
Sarpsborg utsendt til Sør-Amerika,
der hun først virket
i byen
Sao Jeronimo, Brasil. Men etter
kort tid drog over grensen til
Paraguay sammen med E Kjellås
og Bergliot Nordmoen og åpnet
virksomhet i Paso Cadena. Da
hun kom hjem etter første
perioden giftet hun seg med
Josef T. Iversen og har senere
virket sammen med ham. (Norsk
Misjonsleksikon 1967).
Hun
skrev heftet ”UT til Paraguay”
hvor hun forteller historien
fra etableringen av arbeidet.
Du finner historien i sin helhet
her.
Indianerens
gravplass
 De
svenske pinsevenner har allerede
siden 1939 hatt et arbeid i
gang i Paraguay, nærmere
bestemt henvist til hovedstaden
Asuncion. Det var ved Beda og
Gunnar Svensson. Men vi får
enda en gang erfare at den ene
sår og den andre høster.
Det var først i midten
av 50-årene når
den unge bror Nils Ivan Kastberg
med sin hustru Elsa, tok over
at arbeidet tok en oppsving
etter at det hadde ligget nede
noen tid. Menighetslivet begynte
å ta form og de ble også
i stand til å begynne
utposter på forskjellige
steder omkring i landet, mest
rundt hovedstaden og i sør
av landet.
Den
norske søster Bergljot
Nordmoen fra Trysil hadde også
virket periodevis blant paraguayerne
og hadde hatt en god inngang
nord i landet, men under stor
motgang og mange vanskeligheter.
Men enda hadde ingen tatt opp
noen virksomhet blant Paraguays
urbefolkning,
indianerne, av skandinaviske
pinsevenner.
Det
var først høsten
1957 at Norsk Pinsemisjon kan
se tilbake på at dette
arbeid ble tatt opp ved at de
sendte tre norske søstre
ut. To av dem hadde allerede
året før reist
ut til Sør-Amerika, men
i august 1957 møttes
de alle tre i den lille grensebyen
Pedro Juan Caballero, som har
den brasilianske byen Ponta
Pora like mot seg. «Gaten»
som skilte de to land fra hverandre
var bare en stor grønn
slette hvor folk gikk om hverandre
fra den ene siden til den andre
som de selv ville. Midt på
sletta sto et stort trekors
med inskripsjonen «Salva
tu Alma», frels din sjel,
som naturligvis var satt opp
av |
|
katolikkene
der. Her i denne lille grensebyen
var det at de tre søstrene
Ruth Kjellås, Bergljot
Nordmoen og undertegnede møttes
for sammen å
dra
videre til Bella Vista, en annen
grenseby hvor søster
Bergliot hadde noen kjente fra
sitt tidligere virke i Paraguay.
Her var elven Apa, som skilte
 mellom
de to land, Brasil og Paraguay.
En av disse kanoeierne var Benjamin
Sanches (bildet viser Carmen
og Benjamin), og det var ham
og hans familie vi søkte
kontakt med. Han var egentlig
adoptivsønn av en eldre
elskelig paraguayer med lyst
hår og blå øyne
(hans forfedre stammet fra Syria),
riktig en snill bestefartype.
Men både adoptivsønnen
og hans hustru Carmen var ekte
guarani-indianere.De
hadde tre kjekke smågutter.
I dette hjem tok vi inn, da
paraguayerne er et meget gjestfritt
folk.
|
Selv
om hytta (bildet) var liten
og besto bare av tre små
rom, fikk vi straks overlatt
det ene. Det var temmelig primitivt
med gresstak og jordgulv, og
hver natt måtte vi stenge
kveld
måtte gå på
paddejakt. De fantes under senger
og under kasser, ja, overalt
hadde de gjemt seg og de var
ganske store å se til,
omtrent som asjetter. Et tjern,
som lå like bak huset,
var vel grunnen til den store
paddinvasjon. De søkte
vel inn i skyggen og til den
deilige kalde døråpningen
med en stor lem.
Padder var det overalt, slik
at vi hver eneste jordgulvet
midt på dagen. En dag
fant vi også en liten
padde i bunnen av tekjelen vår.
Da vi hentet alt drikkevann
fra Apa, som også var
en yndet vaskeplass for paraguayerkvinnene
og barnas badeplass, syntes
vi jo at vi var nødt
til å koke vannet vi skulle
drikke. Det ble helst til at
vi tydde til yerbamatte vi også,
men at vi hadde kokt te på
en padde var jo litt utenom
det vanlige.
Neste kapittel |
