STARTSIDEN   VÅRE SIDER    MISJON    BOKPROSJEKTET   PARAGUAY   INDIANERNE   FILM   BILDER   SØK   LINKER   OVERSIKT   KONTAKT

 

   Tilbake til misjonærsiden

 Forrige kapittel - Neste kapittel

 

   Kapittel 6

Pionermisjonærene

Ut til Paraguay

På leting etter nytt felt - PASO CADENA

 

Vel, vi dro på kryss og tvers, men overalt var det en eller annen hindring. Så endelig begynte det å bli løsning på saken, men det var først etter at vi hadde søkt kontakt med myndighetene i Asuncion. Og en dag i mai måned reiser Bergljot sammen med vår svenske bror Nils Ivan Kastberg opp til dep. Alto Parana, hvor myndighetene lovet oss at vi kunne slå oss ned presis hvor vi ville så sant vi holdt oss innom det området som lå under deres militære myndigheter. De dro av gårde med en militærbil som skulle oppover med proviant til en av sine forlegninger. Da våre venner kom tilbake hadde de gode nyheter til oss andre som hadde ventet i spenning på resultatet. En plass som hette Paso Cadena og som lå ca. 10 mil fra landsbyen Itakyry, viste seg å ligge ideelt til for en misjon. Vi var også så heldige at det fantes en liten ranchito tilsalgs, og ikke bare det, men også en stor opparbeidet plantning med manjokrøtter, mais og peanøtter. En del bananpalmer skulle det også være. Det hørtes jo rent ut som Gosen for oss, for proviantspørsmålet kan jo bli litt vanskelig når en skal bo slik avsides. Det var ikke å springe på butikken for hver minste ting en kunne komme til å trenge. Men med denne store plantningen ville vi jo komme heldig ut av det.

Reisen oppover tok fem dager. Stedet skulle ligge ca. 55 mil fra Asuncion, men reisen gikk slett ikke uten forhindringer. Den første og lengste strekningen var Asuncion  Puerto Presidente Stroessner, hvor det ble oss fortalt skulle være en fin vei. Det var den påbegynte autostradaen som skulle gå helt fra Brasils kyst, gjennom Paraguay og til Stillehavskysten. Det har blitt en flott vei, men på denne tiden var veien ny og var enda ikke blitt asfaltert. Da det hadde vært godt om regn den senere tiden så veien ut deretter. Loven er at en ikke får komme inn på denne veien før 24 timer etter regnvær. Først da blir bommene åpnet og det sto en lang, lang kø av lastebiler og busser foran oss. De regner med at etter 24 timer er veien blitt kjørbar igjen, da solen tørker fort opp, men det var nesten så vi angret oss at vi la i vei for tidlig.

To ganger måtte vi stanse midt i veien og lesse av alle kassene våre for å få kjørt lastebilen opp igjen, og i en bakkehelling begynte vi ubønnhørlig å skli nedover. Heldigvis var en del arbeidere i nærheten, som holdt på å arbeide på veien med traktor, og de kom straks til og hjalp oss opp igjen. Det begynte å mørkne og arbeidet tok sin tid. Bergljot og jeg satt sammen under et teppe og sang, mens  Ruth tronte høyt oppe på lasset og ville holde et øye med hvordan det gikk med gitaren hennes! Det gikk bra.

Ved neste stopp passet vi anledningen til å steke asado midt i veien og jamen fikk vi tid til å koke manjok også. Og fram kom vi litt etter litt.

Etter ca. 40 mils kjøring langsmed «autostradaen», tok vi av og inn en sidevei. Om vi hadde trodd at det skulle bli noe bedre, så tok vi nok feil.

 

Veien var rett og slett elendig, og den gamle lastebilen hadde en hard påkjenning. Vi skled og vi slingret framover, mil etter mil ble tilbakelagt. Rett som det var måtte noe på bilen repareres, men da sjåføren hadde tre mann til med seg som hjelpemannskap, gikk det ganske greit allikevel.

Dessverre så fikk tilbaketuren for disse kjekke ungdommene en sørgelig utgang. Lastebilen, som jo var temmelig medtatt og skrøpelig, gikk plutselig i to. Førerhuset og lasteplanet delte seg. Langsmed veien hadde de samlet opp en del gratispassasjerer. På lange strekninger gikk det jo ingen busser eller annen form for kommunikasjonsmidler, så når det kom en eller annen lastebil forbi, så var det å haike med den. Så haikingen har nok vært kjent i Paraguay lenge før den ble på mote i Norge! Alle ble hardt såret og en eldre dame mistet livet. Fly ble tilkalt fra Asuncion, som tok med seg de som ble mest såret. En av hjelpemannskapet på lastebilen ble liggende på sykehus i flere måneder etterpå. Han hadde brudd nær sagt overalt. Men alt dette fikk vi rede på lenge, lenge etterpå. En annen av disse unge mennene ble senere frelst og er den nåværende pastor i menigheten i Asuncion.

 

 Den siste natten overnattet vi midt på veien ca. 10 kilometer fra Paso Cadena. Et av bakhjulene gled ned i en grøft, og tross alle iherdige anstrengelser, ble vi sittende fast. Det var det jo ikke noe å gjøre ved og vi bare håpet på at morgendagen skulle forandre på situasjonen. Det var allerede ganske mørkt, så det var vanskelig å se og arbeide. I nærheten inne i skogen som lå mørk rundt oss på begge kanter av veien, hørte vi den søramerikanske tigeren, jaguaren, som det skulle være mye av på disse kanter. Sjåføren gjorde derfor opp et kraftig bål og satte lyset på billyktene på det sterkeste for en stund. Det heter seg jo at ville dyr skyr lyset og varmen. Så vi la oss trygt ned der vi best fant oss en plass midt i veien. Vi var jo heldige som hadde våre soveposer med for det ble temmelig kjølig utover natta, det gikk jo mot vintertid. Men Ruth var allikevel den aller heldigste for hun hadde tatt hånd om en liten sort hundehvalp av ubestemmelig rase, som Nils Ivan Kastberg hadde forært oss ved avreisen. Selv hadde han funnet den på en avfallsplass. Den lille stakkaren av en hundehvalp frøs så den skalv, men Ruth tok resolutt og puttet den ned til seg i soveposen sin, og dermed ble det godt og varmt både for den lille hundehvalpen og henne selv!

Neste morgen gikk alt mye lettere, og etter et par timers arbeid, sto lastebilen igjen oppe på veien med alle fire hjul, og vi kunne fortsette videre den veibiten som var igjen. Etter en times kjøring med tett skog på hver side av veien kommer vi så fram til en lysning i skogen. Fra toppen av en lang dalskråning ser vi en stor slette ligge foran oss. Elven Acaray bukter seg fram som en sølvstripe langt der nede, og på den andre siden ser vi en liten grå og uanselig ranchito. Vi var framme  - vi så Paso Cadena!

 

Tilbake til misjonærsiden

 Forrige kapittel - Neste kapittel

 

 

Copyright ® 2012 www.pymisjon.com