STARTSIDEN   VÅRE SIDER    MISJON    BOKPROSJEKTET   PARAGUAY   INDIANERNE   FILM   BILDER   SØK   LINKER   OVERSIKT   KONTAKT

 

Tilbake til misjonærsiden

 Forrige kapittel - Neste kapittel

 

Kapittel 9

Pionermisjonærene

”Ut til Paraguay”

Med medisinkasse og injekssjonssprøyte.

 

En kan vel også vanskelig tenke seg misjon blant primitive folk uten sykearbeid. Der evangeliet ikke er kjent, lider folk både åndelig og legemlig, og som regel er det vel den ytre nøden som skriker en sterkest i møte i hvertfall i første omgang. Det er jo det ytre vi ser.

Paraguays indianere, ja store deler av befolkningen i det hele tatt, lider av sykdommer av mange slag. På grunn av det dårlige moralske liv får mange av barna ofte smake fruktene av det løse familielivet. Far blir lei av mor og hiver henne ut av hjemmet, eller mor blir lei av far og drar sin vei med en annen mann. Mange av barna blir født med syfilis og gjør sitt til at mange av dem dør, ofte like etter fødselen. Mye uforstand kommer også til, mange «gode råd», som viser seg å være akkurat det motsatte, gjør også sitt til at sykdommene forverres. Forurenset drikkevann har også en god del av skylden, så er det tuberkulosen, spedalskhet, malaria osv.

Medisinkuffert og injekssjonsprøyter hører derfor med til utstyret. En viss «doktormine» og selv den minste kunnskap kommer godt med, for folk har tidligere hatt bare sine egne medisinmenn, trolldoktorer og «kloke koner» å gå til. Vel kjenner de til en god del ganske nyttige planter og urter, som de koker ut og drikker, eller blad som de legger på byller for å trekke ut verk. Mye er bra, men de unyttige kunstene er som regel allikevel i flertall og gjør bare vondt verre.

Sykebehandlingen ble til å begynne med foretatt i skolestua, som dermed samtidig tjente som sykestue og også møtelokale. Det var jo ikke mye hygienisk, men hva skulle en vel gjøre? Mødre kom med sine barn, fulle av skabb og byller, innvollsormer og røde betente øyne. Babyer, som hadde dysenteri eller malaria, hang slappe i et tørkle som moren hadde om skulderen. Især var det sår av alle slag og det var et tålmodighetens arbeid å stadig stelle alle disse sårene, et arbeid som en i grunnen ikke legger så mye merke til unntatt når det forsømmes. Leismaniosis var det også mye av i traktene omkring Paso Cadena, en fryktet sykdom som i all sin heslighet minnet ikke så lite om spedalskhet. Den sies å ha sin grunn i noen insekter som legger egg under huden, og etter en tids forløp bryter det ut store og dype sår, ja så dype at de trenger seg gjennom vevet helt inn til benet om ikke sykdommen blir stanset i tide. Neseløse og øreløse mennesker var derfor ingen sjeldenhet å se. Sykdommen behandles med et stoff som sprøytes inn i blodårene, og i mange tilfeller, ja i de aller fleste, så får en stanset sykdommen tidsnok hvis en bare kommer i tide under behandling. Hvis ikke kan den pågå i årevis.

Men det er også de som aldri blir bra av det, som f.eks. den ungeindianeren Aniceto. Merkelig nok er det forresten få indianere som var grepet av denne sykdommen, de så ut til å være mer og mindre immune for den, men blant paraguayerne florerte den desto mer. Vi fikk Aniceto til behandling like etter at vi kom til Paso. Det var Bergljot som tok på seg den oppgaven å ta seg av de syke og det er ikke få byller hun har skåret opp eller få injekssjonsprøyter hun har satt i tidens løp.

På misjonsstasjonens område fantes en stor uthulet trestamme. Her innredet Aniceto seg de første dagene. Vi fikk laget en skygge til ham på yttersiden hvor han oppholdt seg om dagen og om natten krøp han inn i «soverommet» sitt i den hule stokken. Senere fikk han flytte over i en hytte på den andre siden. Han fikk de foreskrevne injeksjoner, og det utrolige skjedde, han ble faktisk bedre. Og med litt bedre kosthold med vitaminer i tillegg, kom  han seg etterhvert. Så plutselig en dag var Aniceto borte. Da hadde han forsvunnet uten å si noe, han var bare borte. Indianeren er slik. Ser han at han er blitt bedre og ikke lenger kjenner noen smerter, så tror han at alt er bra. Vi visste ikke hvor Aniceto hadde tatt veien, men andre indianere fortalte at han hadde flyttet langt inn i skogen hvor han bodde hos en medisinmann. Da han omsider kom tilbake, var det en mager og uttært skikkelse, som kom til oss. Sykdommen hadde brutt ut igjen og var nå gått så langt at vi snart skjønte at det ikke var mer vi kunne gjøre for vår unge venn. En kveld klapper det forsiktig i hendene utenfor. Det er noen av skoleelevene som kommer for å fortelle at nå er ikke Aniceto mer. Vi går bort til hytta hans hvor hans bror sitter med Aniceto i fanget. Der ved det åpne bålet hvor de lå og varmet seg hadde Aniceto dratt sitt siste sukk. Vi var jo glade for at hans bror hadde vært der, ellers hadde han vel falt i varmen. Det kom allikevel brått på oss, for det var ikke mer enn en times tid siden vi hadde vært og sett til ham. Med hjelp av en annen indianer tuller de ham inn i en poncho, en kappe som ligner på et ullteppe med frynser og et hull i midten til å tre over hodet. Det er det vanlige plagget for både indianere og paraguayere. Og så drar de avstod gjennom skogen, midt på svarte natten, til stammens nærmeste underhøvding for å holde sin stammens begravelsesseremoni.

Hadde han forstått noe av frelsens budskap under tiden han hadde fått være på misjonsstasjonens område? Vi vet ikke, men rett før han døde, hadde Ruth i drømme sett Aniceto foran seg, hvitkledd og strålende lykkelig. Vårt håp er at vi en dag må få møte Aniceto igjen der hvor det ikke finnes sykdom og nød.

En annen dag får vi en pasient langveisfra. På sine egne ben, barbent og fillet, kommer han ifølge med sin far fra en paraguayerlandsby ca. 12 mil borte. De hadde hørt rykter om at i Paso Cadena fantes det noen gringos som hjalp syke mennesker, og i sin store nød kom de til oss som siste utvei. Det luktet råttent lang vei. Nesen var bare et eneste stort hull, overleppen var stor og svullen og med en utvekst på den ene siden, som hang og slang når han prøvde å snakke.

 

 

Fra munnen siklet og rant det hele tiden, ja i det hele tatt var det et fryktelig syn. Han kunne nesten ikke snakke, bare hviske, men vi forsto jo at det var hjelp han ville ha. Han fikk bo i den nyoppsatte garasjen hvor han holdt til i flere uker. Vi hadde jo tanke på å anskaffe oss en gammel, brukt jeep. Ja du har vel kanskje hørt ordtaket om at har du klave, så får du ku. Vel, vi hadde i hvertfall satt opp en garasje om ikke jeepen var kommet på plass enda. Og nå kom den vel tilnytte. Faren dro hjem igjen for han måtte passe chacra'n sin. Den første tiden fikk pasienten vår bare i seg flytende kost, men ettersom behandlingene Bergljot gav ham, ble han sterkere og så kunne han begynne å spise annen mat også, til og med kjøtt greide han å tygge i seg. Denne vansirede stakkaren ble etter hvert aldeles forvandlet og etter en tids forløp reiste han glad og fornøyd hjem igjen. Han besøkte oss en gang senere også og da hadde sykdommen gått enda mer på retur.

En dag ble det sendt bud på oss fra den andre siden av elva. Indianerne som kommer for å hente oss og vise vei, forteller at en ung mann med sin kone og lille baby hadde gått innover i skogen for å søke etter vill honning. Mens mannen holdt på å undersøke terrenget omkring, satte den unge kona seg under et tre med babyen i fanget for å hvile seg litt. Og så skjer det: Treet velter helt uventet og faller over dem begge. Den fortvilede mannen springer hjem til hyttene for å hente hjelp og de får omsider bragt de to tilbake under det vesle stråtaket som er hjemmet deres. Da vi kommer fram etter en times marsj i solsteken, ser vi at det ikke er noen ting for oss å gjøre. Den lille var allerede død og kvinnen lå der hivende etter pusten. Hjernemassen lå klistret utenpå hodet og hun var ikke mer ved bevissthet. Snart er mannen enkemann og de to andre barna morløse. En liten pike på 10 år sitter på jordgulvet ved siden av sin mor, hun kan slett ikke gå og kan så vidt bruke hendene sine. Om hun er født slik, eller hatt en barnelammelse vet vi ikke. Arme mennesker!

Ja, nød er det overalt hvor en snur og vender seg. Vi er glade for å kunne hjelpe så langt vi forstår, men det monner jo så lite. I førstningen var det heller ikke alltid så greitt for folket hadde liten tro på disse «nye greiene» og de satte mer sin lit til sine egne medisinmenn, som de jo hadde kjent i årevis, ja i årtider. Dem hadde deres egne besteforeldre brukt og dem hadde jo igjen deres besteforeldre brukt, så det visste de jo hva var. Men hvem visste vel noe om disse underlige gringos som stakk lange nåler inn i kroppen på folk?

En dag kom vi helt uventet over en medisinmann som holder på å kurere en ung jente. Det var den nyeste kona til høvdingen som lå der på en trebrisk. Medisinmannen gjør sikkert sitt beste, han strever og svetter, puster og stønner, klager og gråter! Så begynner han å synge, hvis vi skal kalle de uhyggelige ulene han kommer med for sang da, og fingrene hans begynner å løpe fram og tilbake over kroppen på jenta. Han er jo den rene pianovirtuosen! Plutselig trekker han fram noen kjempedigre maur som han viser oss. Stolt forteller han at disse hadde den unge kona hatt i hjertet sitt, så derfor var hun syk. Men nå erklærte han henne for frisk. Og hvordan det nå hadde seg, dagen etter kom hun på besøk til oss på misjonsstasjonen!

En annen dag får vi høre om en liten pike som hadde fått kikhoste. Det høres jo nokså uskyldig ut, men her ute i varmen stiller det seg litt annerledes. Vi drar avsted pr. apostlenes hester, som er det mest benyttede framkomstmiddel i skogen hvor det bare finnes smale stier. Men hver gang vi kommer fram til hytta hvor de bor har moren tatt barnet og sprunget til skogs. Hun må ha en sjette sans! Så tidlig en morgen kommer en hylende indianerskare springende ut fra skogen på den andre siden av elva, over sletta og over brua og oppover mot misjonsstasjonen. Vi ser at moren har den lille i armene og springer først av alle, alt hva hun orker. Vi skynder oss ut og åpner grinda inn til misjonsstasjonen, men stor er vår besvikelse da vi ser at hele skaren, som forresten ikke verdiger oss et blikk, forsvinner inn i skogen tvers over veien. Der holder en av stammens medisinmenn til og snart hører vi «helbredelsessangen» begynner. Den går høyt og klagende og hele skaren uler med. Men alt er nytteløst, hvor mye de enn anstrenger seg og hvor mye medisinmannen enn svetter, så hjelper det ikke. Utover dagen må de allikevel gi opp. Snart etter står noen utenfor grinda. Jo, det var nå det da, om de kunne få en liten såpekasse? Det ble den lilles kiste. Vi foret den med hvitt papir og håpet at det ville bli den siste såpekassa på en stund, da det i det siste hadde vært altfor mange etterspørsler av dem. En times tid etter var den lille alt i jorda. Trollmannen, Ñande Ru, den øverste trollpresten, hadde nå kledd seg i prestelig skrud med fjærpynt og maling. At presten selv i sin tid hadde kappet hodet av to stammefrender, var en helt annen sak. Det var han i sin fulle rett til, da det var en såkalt blodhevn. Øye for øye og tann for tann! Nå knytter han neven mot buskene bak seg og lirer av en lang lekse. Det er åndene han skal true vekk. Og på lette føtter, som nesten ikke trår bakken, danser han rundt og rundt graven. Alle kvinnene står i bakgrunnen med rødmalte tegn på panne og kinn. Denne sterke rødfargen får de fra en liten frukt som vokser vilt på busker i skogen. Med hver sin lange bambusstokk støter de taktfast i bakken så det drønner og alle uler med uh  uuh  uuuh  uh . En halv appelsin og en porongo fylt med morsmelk blir satt på graven, men fremdeles danset medisinmannen rundt en gammel såpekasse med et ett års gammelt barn i.

 

 

Forrige kapittel - Neste kapittel

Tilbake til misjonærsiden

 

Copyright ® 2012 www.pymisjon.com