FORORD

Rudolf Leif Larsen

Jeg har lenge vært interessert i misjonshistorie, og særlig gjelder det som har skjedd i Paraguay og ellers i Sør-Amerika.

Så langt jeg vet, er Kaleb (Hansen) Hindar den første norske pinsevenn som har arbeidet i Paraguay. Det har lenge vært vanskelig å finne noe stoff om ham. Han dro til Argentina i 1935, og kom noe senere til Paraguay.

Høsten 2002 hadde Betania, Larvik besøk av noen fra Øst-Europa. Som tolk kom Frøys Hindar. Da oppdaget jeg at han var sønn av Kaleb Hindar. Han hadde samlet en del stoff om sin far, og han har vært så vennlig at jeg kunne få del i dette, noe jeg er svært takknemlig for! Hans liv vitner om sterk tro på Guds kall. Og kjærligheten til indianerne preget hans liv.

Håpet er at dette skal være til inspirasjon for andre. Kaleb begynt en god gjerning…og andre har kommet etter. Dette har gitt merkbare resultater!

Larvik desember 2002.

Frøys Hindar:

 Når jeg sender ut disse glimtene fra min far, Kaleb Hansen, senere Hindar, sin reise til Sør-Amerika i 1935, er det for å grave ned i historien for om mulig å avdekke noen av mine egne røtter. Derfor er dette lille heftet ispedd en god del slekts- og familiestoff.

Heftet er ikke ment som annet enn et uhøytidelig forsøk på å gjøre den nære slektshistorie mer levende og gi et bilde av en mann som kanskje hadde noen jern for mange i ilden på samme tid, men som levde et mer begivenhetsrikt og spennende liv enn de fleste av oss.

En del av stoffet er hentet fra en lengre artikkelserie Kaleb Hansen skrev i Lillehammer-avisa Dagningen i løpet av januar 1939. Onsdag 4. jan. dette året blir fars artikkelserie presentert på følgende måte:

«Vi begynner i morgen offentliggjørelsen av en bok fåbergingen Kaleb Hansen har skrevet om sine opplevel­ser blant indianerne i Gran Chaco i Syd- Amerika. Den er meget interessant og godt skrevet, og vil sikkert bli lest med interesse. Artikkelserien vil være å finne hver dag på tredje side og utover.»

En av dem som leste serien med stor interesse var daværende lærerinne Johanne Henriksen, som senere skulle bli min egen mor. Det hun kanskje ikke visste den gangen, var at bakeren fra Fåberg aldri helt skulle klare å løsrive seg fra indianerne senere i livet. Med jevne mellomrom foretok han nye reiser tilbake til urskogen og Mataco, Pilaga, Lengua, Toba og Cuiba-indianerne "sine".

Jeg sender ut heftet til den nærmeste familie og venner og ønsker samtidig å ære min fars gode minne. Han døde på Fåberg syke-og aldershjem i en alder av nesten 85 år, den 17. august 1996.

Spangerei,høsten 1996

Frøys Hindar