STARTSIDEN VÅRE SIDER MISJON BOKPROSJEKTET PARAGUAY INDIANERNE FILM BILDER SØK LINKER OVERSIKT KONTAKT

Fra Cordoba mot Tucuman

Året er 1935. Den unge misjonæren har alt vært 3 måneder i byen Cordoba som ligger i det midtre Argentina. Her har han fordypet seg i språkstudier for å være best mulig rustet til å gå inn i de krevende oppgavene som ventet inne i Gran Chaco. Han er 23 år, har brent de fleste broer bak seg og er alene i en stor og ukjent verden. Målet er klart: Han vil ut for å hjelpe indianerne. Han skriver selv at mange hadde advart ham mot å reise ut i «det grønne helvetet, men det forstyrret ikke min beslutning, for jeg trodde å kunne hjelpe først min Gud og så indianerne ved å reise.»
I ungdomstiden hadde han tumlet med mange tanker om Gud og Guds kall til tjeneste ute på misjonsmarken: «Jeg trodde på Gud og hans hjelp, noe som forresten hadde kostet meg hele min ungdom å komme til klarhet i.»

Nå, mens han sitter på toget fra Cordoba og ser byen Tucuman reise seg mot horisonten i det fjerne , begynner det for alvor å gå opp for ham hva han har gitt seg i kast med.

Han savner allerede sine foreldre og søsken og har vel allerede en forutanelse om at problemer venter. Toget tøffer oppover fjellsiden og legger den enorme Pampas-sletten bak seg. Fjellene er høye og mektige, og visste en ikke bedre, skulle en tro «en befant seg i gamle Norge;men da jeg så omkring på naturen, var det trist å se på krattskogen som stod der, som om den var satt til å trasse den saltholdige, knusktørre jorden.» Minnene om gamle Norge blir ikke svakere ved synet av snøen som ligger på fjelltoppene rett overfor byen Tucuman. Den står i sterk kontrast til palmene og alle tropeplantene ved foten av fjellene nede i selve byen.

Kichua-indianere

Indianerne har han allerede stiftet det første bekjentskapet med: « Jeg var blitt oppmerksom på noen bitte små, smilende skapninger som løp bortover platformen. Jeg skjønte at det var Kichua-indianere; men ingen hadde før fått meg til å tro at de var så små av vekst!» Selv er han heller kortvokst til å være nordmann, men sammenlignet med disse pygmeene av noen indianere blir han selv den rene Goliat.

Førsteinntrykket er ikke bare positivt: «Det var med underlige følelser jeg satt og betraktet dem. Deres ansikter var trillende runde, og et bredt dumt smil lå over dem alle sammen. Det så ikke ut til å være svært dype tanker bak disse skoltene, jeg ville nærmest ta dem som unger første dagen de er på skolen.» Det aller verste er lukten:

« Det er ikke bare svettelukt som sitter ved en indianer, men fett av fisk, struts og hva vet jeg. Lukten av indianerne kan ikke forklares, før en selv har vært i nærheten av dem.»

Kultursjokket er i det hele tatt stort. Alt bortsett fra naturen rundt, er annerledes enn det landet han nettopp har lagt bak seg.

Toget fjerner seg fra Tucuman og sliter seg stadig hryere oppover fjellsiden. Nå åpner det seg et vidt landskap med store skoger som strekker seg milevidt på begge sider av den smalsporede jernbanelinjen. Den unge misjonæren forlater togkupeen og tilbringer det meste av reisen på platformen mellom togvognene for å trekke inn frisk luft og slippe unna den uutholdelige stanken fra sine reisefeller i toget. Inne i kupeen var «det spytting og tilsmussing i alle kroker. For meg som nylig var kommet fra Europa, var alt som et grisehus å se til..», men ute på platformen kunne han stå i sval og frisk fjelluft og se på indianerguttene som tygde sukkerrør for så å spytte ut restene.

Hva føler han egentlig innerst inne denne lett skrekkslagne nordmannen som gjør sine første observasjoner av det folket han skal tilbringe de nærmeste år sammen med?