Det
kan se ut som om den unge nordmannen
måtte forsøke å
komme til kreftene igjen etter
tiden i Gran Chaco. Oppholdet
blant indianerne hadde antagelig
tæret mer på kreftene
enn han selv ville innrømme.
Han kunne for så vidt
trekke seg tilbake i vissheten
om at han i alle fall hadde
fått utrettet noe, men
han hadde sikkert også
sine tunge stunder der han anklaget
seg selv for å ha gitt
opp for tidlig. Etter å
ha oppholdt seg i Asuncion fram
til 1939, bærer det tilbake
til Norge. Vi avslutter vår
beretning og lukker vårt
gamle familiealbum med noen
glimt fra Kaleb Hansens videre
livsløp:
 Han
gifter seg i 1944 med Johanna
(bildet), en lærerinne,
som det het den gangen, fra
Lillehammer, som var født
Henriksen. Hun var datter av
lokomotivfører Andreas
Henriksen og hustru Sina med
røtter på morsiden
fra Eidskog og på farssiden
fra Lillestrøm og Fredrikstad.
Da hadde det som tidligere nevnt
foregått et navneskifte.
Etter
hjemkomsten fra Sør-Amerika
startes en innsamling til Cuiba-indianeme
i Lillehammer-distriktet. Søknad
om støtte sendes også
NORAD, som etter mye om og men
går tilbake på et
løfte om bevilgning på
kr. 75000 med henvisning til
at Hindar ikke har noen hjelpeorganisasjon
bak seg. "Beløpet
fryses ned inntil det blir bekreftet
at Columbia ønsker dette
indianerprosjektet", kunne
informasjonssjef Vetlesen opplyse.
Noen slik bekreftelse kom aldri.
Kaleb Hindar slo tilbake med
til dels krasse utfall mot NORAD
gjennom den lokale presse:
"Jeg
er en liten brikke i det diplomatiske
spillet", uttaler han til
Dagningen, 30.08. 1977. Lokalt
var stemningen mot NORAD svært
fiendtlig, og en innsamlingskomite
ble nedsatt på Lillehammer
for å samle inn penger
til prosjektet og for å
oppfylle myndighetenes krav
om økonomisk garanti.
(
Hva om NORAD i fremtiden hadde
vært like påpasselige
med u-hjelpsmidler? Det er mange
eksempler på langt mindre
velfunderte prosjekter i andre
deler av verden som NORAD støttet
og som endte opp som pengesluk
i millionklassen, uten at de
kom lokalbefolkningen til gode.
Her
gjelder nok ordtaket om"
å spare på skillingen,
men la daleren gå."
I
Dagningen av 20.11.76 går
kjente Lillehammer-borgere i
bresjen for en innsamling til
Cuiba-indianerne. Oppropet som
de undertegnet, begynner slik:
OPPROP
Vil
du hjelpe Kaleb Hindar? Kaleb
Hindar, Fåberg, som gjennom
en menneskealder har kjempet
for en bedre hverdag for de
fattige og hardt prøvede
cuiba-indianerne i Colombia,
trenger nå din støtte.
Han har nøkkelen |
|
til
deres lille område, hvor
ingen organisasjoner eller nasjoner
slipper inn. I mars måned
neste år reiser Kaleb
ned til det hardt prøvede
folket, 600 i tallet for å
dyrke opp mark som ligger brakk.
Soya skal i jorda, protein er
er mangelvare. Til arbeidet
trenger Hindar spader, økser,
jungelkniver. For å bekjempe
sykdommer blant cuiba-folket,
bilhorna, spedalskhet, trakoma
og kronisk influensa, trenges
også midler. Kaleb vil
hjelpe, men trenger din hjelp
osv.
I
komiteen som ble nedsatt var
både Kalebs svoger/bankdirektør,
Erling F. Henriksen og maleren
Jacob Weidemann.
Og
pengene kom inn, både
gjennom kronerulling i aviser
og innsamlinger på skoler,
i bedrifter og idrettslag.
1977
var også året da
Kaleb Hindar ble tildelt Dagningenprisen
for sin innsats for indianerne.
Under
ganske så konstant pressedekning
dro han så ut igjen til
Colombia i 1977 for å
gjerde inn et større
område for Cuiba-indianerne
og sikre det mot hvite inntrengere,
kjøpe melkekyr og redskap,
tilsa jorda og dyrke den opp.
Turen
var vellykket, og ble fulgt
opp med et siste Sør-Amerika-besøk
i 1979 til Cuiba-indianerne
i Colombia. Ved denne anledning
krysset han for øvrig
det nord-amerikanske kontinentet
i Pulhnan-buss.
Fra
nå av støttet han
helhjertet opp om det arbeidet
som den svensk-amerikanske misjonæren
Bruce Olsson drev blant Motilon-indianeme
i Colombia. Olsson ble for øvrig
skutt med pil og tatt til fange
av de samme Motilonerne som
ganske ung misjonær. Senere
led han en liknende skjebne
da han ble tatt til fange av
en colombiansk gerilja-organisasjon
og ble holdt som gissel der
i flere måneder. Olsson
har skrevet boka 'Por este cruz
te mataré", som
er utgitt på norsk under
tittelen "For dette kors
skal du dø."
 De
siste årene skrantet helsa.
Han som pleide å spasere
fra Fåberg til Lillehammer
og ta seg en
kaffekopp på Dølaheimen,
før det var på
tide å traske hjemover igjen,
ble mer
og mer
hjelpeløs. Flere slag
gjorde ham etter hvert totalt
avhengig av andres hjelp, og
kanskje det verste av alt- lammelsen
i ansiktet førte til
at han fikk større og
større problemer med
å uttrykke seg slik at
selv hans nærmeste familie
hadde vansker med å forstå
ham. De siste par årene
tilbrakte han på Fåberg
syke og aldershjem hvor han
sovnet stille inn den 17. august
1996 i en alder av nærmere
85 år.
|
