STARTSIDEN   VÅRE SIDER    MISJON    BOKPROSJEKTET   PARAGUAY   INDIANERNE   FILM   BILDER   SØK   LINKER   OVERSIKT   KONTAKT

 

Leonard Pettersen i Paraguay 1965

”Sør-Amerika – Framtidens kontinent”

Kapittel 5

 

INDIANERMISJONEN I PASO CADENA 

 

I den pinsemisjon som drives i Paraguay i dag, er Bergljot Norheim (tidl. Nordmoen) fra Trysil vår eldste eller første misjonær. Etter at hun hadde arbeidet noen tid på forskjellige steder i Paraguay, følte hun kall og ledelse til å søke kontakt med indianerne i landet. Sammen med misjonær Gunvor Iversen (den gang Johansen) fra Sarpsborg og Ruth Kjellås fra Trøgstad, begynte hun arbeidet i Paso Cadena i 1958.1 denne første tid arbeidet også misjonær Prantz Mangersnes, utsendt fra Haslum, godt og vel et år der og slet sikkert tungt med den gamle jeepen etter de elendige veiene. Frantz Mangersnes fikk døpe de to første nyfrelste, det var to paraguayere, altså ikke indianere.

Jeg undret hvordan de nevnte tre søstre våget seg innover ødemarken, hele 13—14 norske mil fra bedre hovedvei og til et så isolert sted som Paso Cadena. En forklaring finnes, og det er at den gang var det en militær forlegning der inne med en viss flyforbindelse. Men nå er nevnte forlegning nedlagt, og kontakten med utenverdenen er derfor så meget mindre. Veiene er tidvis og delvis ufarbare, iblant legges deler av veien under vann på grunn av flom. Dette gjelder særskilt de store sumpige områdene like før en når fram til misjonsstasjonen. Det hender at de blir innesperret både uker og måneder.

Men også her inne i Paso Cadena med flere steder enda lenger innover er det indianerstammer som må få høre evangeliet. De har jo rett til det, selv om disse stakkars mennesker ofte behandles som dyr, ja, som misjonærene kan fortelle, noen av dem fanges endog med lasso.

Nå er nok meget av dette blitt annerledes. Misjonen har satt seg i respekt hos myndighetene, og våre misjonærer er elsket av indianerne, som vet og forstår at de er elsket. Våre misjonærer står der som fedre og mødre for disse arme mennesker som trenger alt, Guds ord først og fremst, men også sykehjelp, skoleundervisning og rettleiing til å leve et menneskeverdig liv. Det er her som så mange andre steder at misjonærene går foran, og myndighetene kommer så smått etter.

 

 Etter at søstrene Gunvor og Ruth forlot Paso Cadena for hjemreise, ble Bergljot Norheim alene tilbake som misjoi" nær i Paso Cadena, men hadde en verdifull hjelp av den tyskfødte paraguayeren Bruno Müller som overtok «manns-arbeidet» og transporten med den gamle jeepen etter Frantz Mangersnes. Søster Gunvor sammen med sin mann Josef Iversen kom tilbake til feltet i 1962, men stanset bare en kort tid. Av helsemessige grunner måtte de søke til andre steder, og kom derfor til Caacupe i 1963. Dette har siden vist seg å være meget riktig. Se avsnittet om Caacupe.

Misjonær Anna Strømsrud, utsendt fra Lårdal i Telemark har hatt en periode i Paso Cadena. Hun har også gjort et godt arbeid der inne. Mens Bergljot Norheim var hjemme i Norge, stod Anna Strømsrud alene som misjonær, men med god hjelp av Bruno Müller, som etter Ruth Kjellås hjemreise for godt har mottatt støtte fra Trøgstad.

I 1964 kom så Bergljot Norheim tilbake til feltet sammen med sin mann Olav Norheim fra Haga. Anna Strømsrud og Bruno Müller hadde da lagt arbeidet godt til rette ved blant annet å bygge skolehuset og klinikken, selv om disse ikke var helt ferdige. Skolehuset tjener også til møtelokale, og klinikken delvis som misjonærbolig. Siden Norheim kom, har han på kort tid klart å skaffe elektrisk lys og kraft til misjonsstasjonen og til en del indianerhytter i nærheten. Et sagbruk har han også reist ferdig, ja, til og med lagt grunnen til misjonærbolig. I dagene for mitt besøk i Paso Cadena skrev misjonær Olav Norheim en hilsen til Korsets Seier, og jeg tillater meg å gjenta bruddstykker av det han skrev:

 

Til kapittel 6: Olav forteller til KS om besøket 

 

 Copyright ® 2012 www.pymisjon.com