STARTSIDEN   VÅRE SIDER    MISJON    BOKPROSJEKTET   PARAGUAY   INDIANERNE   FILM   BILDER   SØK   LINKER   OVERSIKT   KONTAKT

    

Korsets Seier ca 1959/60

Høsten er stor, men arbeiderne få.

 

Ruth Kjellås

 

Det er sikkert mange som har interesse av å høre litt fra arbeidet blant indianerne her i Paraguay.

Gunvor Johansen og jeg kom tidlig kontakt med dem, for vi var i noen måneder i Sao Jeronimo da Serra, Brasil. Og der var det flere familier som bodde like ved. Men vi fikk ikke hus å bo i, derfor så vi det som Guds vilje å reise sammen med misj. Bergljot Nordmoen til Nord-Paraguay. Vi undersøkte forholdene og hvor det var mest indianere, og det viste seg at vi måtte dra litt lenger sør.

Etter alle uroligheter som har vært her i Paraguay, fikk vi tillatelse av myndighetene å begynne misjon her i Paso Cadena, Alto Parana. Etter en lang og slitsom reise, da vi i 5 dager ikke hadde av oss klærne og sov til og med på landeveien, kom vi til stedet som skulle bli vårt fremtidige hjem og virkefelt. Gud har gitt oss et deilig sted, hvor det også var en «ranchito» til salgs, og vi sender Filadelfia Søndagsskole, Sarpsborg og Pinsemenigheten Salem, Fetsund, en hjertelig takk for pengehjelpen som ble sendt oss, slik at vi kunne kjøpe dette stedet. Selv om det er langt mellom hvert bord i veggene, og med jordgolv og stråtak, er det deilig å ha et sted å arbeide ut ifra, og med tiden kan jo misjonsstasjonen få et penere utseende.

Vi lever jo en 5060 år tilbake i tiden, og det er over to mil til nærmeste handelssted, så skal en ha noen varer, må vi få det tilsendt på oksekjerre eller på hesterygg.

Det er en opplevelse å gå igjennom den naturskjønne urskogen, men det som gjemmer seg der inne, er kanskje ikke så hyggelig. Inne i disse områdene bor skogens folk, fattige, fillete og lever sitt liv i uvitenhet. Og mens jorden er så fruktbar, sitter de og nesten sulter i hjel. 

En dag kom det bud fra en hytte 2 km herfra om at det var noen som var så syke. Vi gikk av sted, og der under dette gresstaket satt en kvinne med et l mndrs. gammelt barn. Sengen besto av to palmegrener, og konen hadde et trestykke under hodet. Hun var helt underernært og døden nær.

Hun ble båret hit, og etter å ha fått næring i seg er hun blitt betraktelig bedre.

En står rådvill mange ganger og spør seg selv: Hvem skal hjelpe alle disse unge, kjekke indianere, så de skal få bedre levevilkår? Det er ikke noe annet enn evangeliets kraft som formår å omskape en indianer. I tro på at Jesus er den samme i dag som før, har vi ved Guds nåde fått så hans ord i manges hjerter. Fra det første møtet og til nå har det vært mange som har rakt opp sine hender som tegn på at de ville ta imot Jesus. Men det skal tålmodighet til for å føre dem inn i de bibelske sannheter, som er rette-snoren for alle.

Til å begynne med hadde vi med oss en paraguayer som hadde forkynt Guds ord i mange år. Men på grunn av sykdom måtte både han og hans adoptivsønn og barna reise fra oss. Men så kom det en indianer hit som både kan lese og skrive spansk, så Gud har alltid en som står med i striden.

Han hjalp oss med å få satt opp et primitivt hus til kirke og skole. Ellers har vi hatt møtene under et stort tre. Men vi har kjent Guds nærhet på en spesiell måte.

 

 

Sist søndag hadde vi innvielse av bygget, og det var med forventning vi så fram til dagen. Vi ble ikke skuffet, for allerede lørdag, tidlig på ettermiddagen, kom mange både fra fjern og nær. Noen bor 2 mil herfra, og det er lang vei å gå for å komme på møtene, men indianerne er vant til å gå og vant til å lide. Dagen opprant med sol fra skyfri himmel, og kl. 4 om morgenen var alle oppe og satt ved bålet. Ved 7-tiden kom de fra alle kanter, så det var mellom 8090 venner. Alle fikk bevertning, som besto av kjøtt stekt på spidd, «asado», som vi kaller det her. Alle sammen, vi iberegnet, sto med et stort kjøttstykke i den ene hånden og en mandiocarot i den andre og spiste med god appetitt av maten som indianerne hadde laget.

Umiddelbart etter måltidet samlet vi oss i det nye lokalet, og Gud var oss nær. Det rommer omkring 50 mennesker, så alle kom ikke inn. Men her i Sør-Amerika kan en jo ha friluftsmøter hele året, unntatt når det regner da, men da er det også godt å ha et tak over hodet. Søster Bergljot Nordmoen ledet møtet og uttalte sin glede over hvordan Gud hadde lagt alt til rette, og at både indianerne og en del paraguayere, hadde møtt opp for å lytte til Guds ord. Deretter sa søster Gunvor Johansen noen ord, det er hun som har ansvaret for undervisningen i skolen.

Overhøvdingen Juan Pablo Vera reiste seg og takket oss for at vi var kommet og var glad at hans stamme nå skulle få gå på skole og høre evangeliet. Han tilhører guaranistammen og er overhode for ca. 1800 indianere, som bor på de forskjellige steder. Men vårt mål er jo å få samlet dem, slik at det kan bli en koloni her. Da er det jo lettere å virke blant dem, og vi får mer kontroll over det hele. To andre indianere sa også sitt som takk for at vi var kommet hit og ville ta oss av dem. Den ene har gått 3 mndr. på skolen, og han måtte lese opp et sangvers som bevis på at han virkelig hadde lært å lese. Men best av alt er jo at de er frelste.

Så talte undertegnede over ordet i Lukas 15 om den forlorne sønn, og uttrykkene i ansiktene beviste at en hadde forsamlingen med seg, og mange kjente seg nok igjen, at de ikke var i Faderhuset. Men Gud formår å frelse flere.

Be til Gud for oss at hans verk må gå fram her i Paso Cadena, og om det er noen som føler seg minnet om å være med og støtte indianermisjonen her, så er min misjonskasserer Olav Ruud, «Sion», Trøgstad.

Så sender vi alle tre vår hjerteligste hilsen til alle Korsets Seiens lesere og ønsker en rik, velsignet julehøytid.

Ruth Kjellås, Mision Indigena, Paso Cadena, Itakyry, Alto Parana, Paraguay.

  

 

 Copyright ® 2012 www.pymisjon.com