Kjære
venner!
Dette
året kommer vårt
jule-brev fra Paraguay. Vi kom
hit den 17. oktober. Men mye
har skjedd før vi kom
så langt.
I
februar hadde vi to store familiehendinger.
Den 1. februar fikk Rosi og
Ruben sin første barn,
Taina Maiara. Det var stor stas
å få enda et barnebarn!
Bare 4 dager sendere, den 4.
februar fikk Elisabeth og David
sitt fjerde barn, Celine Isabel.
Dermed fikk vi to jente-barnebarn
i samme uke, så det var
stolte besteforeldre som fikk
ønske disse små
velkommen!! Rosi og Elisabeth
delte til og med rom på
fødeavdelingen, så
vi fikk besøkt dem begge
samtidig.
Dermed
var vi fullt sysselsatt med
barn, svigerbarn og barnebarn!
I
April hadde vi et kjekt besøk
av foreldrene til David, vår
svigersønn. De bor her
i Paraguay, så nå
har vi stadig kontakt.
På
mange måter preget uhellet
som jeg, Rudolf, hadde den 11.
april, hele familiene. Jeg fikk
utrolig mye støtte fra
Brit-Lajla og familien forøvrig,
samt fra kollegaer og venner.
Det varmet utrolig mye, så
takk skal dere alle ha!
Det tok sin tid å gjenvinne
helsen. De første 8 -
10 ukene var det utrolig mye
smerte, og respirasjonen var
elendig. Sist i juni begynte
jeg å trene litt, og ble
friskmeldt til ferien den 22.
august.
Hjemme kunne jeg
se litt etter Taina, og hadde
endel timer i norsk-undervisning
for Rosi.
Brit-Lajla
jobbet hele sommeren, ettersom
vi skulle ha ferie før
utreisen. Rudolf var alså
hjemme, og hadde middagen klar
når hun kom hjem.
I
august dro vi en uke til Mallorca,
og hadde noen deilige dager
der.
Da
vi var hjemme igjen, begynte
forberedelsen til å reise
ut. Like før ulykken,
var det klart at vi kunne reise
til Paraguay. Økonomien
var da omtrent i orden, og avreise
var satt til midt i september.
Men datoen måtte utsettes
med ca. en mnd..
Barna
Ariel
gjorde i august ferdig
studiet til data-ingeniør.
Han bort fortsatt i Oslo, og
er svært opptatt av sin
søte Hosna. Begge
er engasjerte i Filadelfia,
Oslo.
Rosi
og Ruben
er selvsagt opptatt med lille
Taina. Hun
vokser og er en trivelig unge.
Ruben fortsetter som snekker,
og arbeider nå i et husbyggings-firma
i Larvik.
Elisabeth,
David, Alexander (9 år),
Christian (7 år), Patrick
(2,5 år) og Celine (10
mnd) bor jo like bortenfor
oss, og vi er stadig sammen.
Elisabeth har dette året
hatt svangerskaps-permisjon,
mens David har vært opptatt
i et attføringsopplegg.
Å
forlate alle hjemme, var tungt
for oss, og for de som var hjemme.
Særlig var det vanskelig
for Patrick å forstå
hvor vi ble av...han ville til
Lala ...som han kaller oss.
Men man venner seg også
til det.
PARAGUAY
Å
komme tilbake, er som å
gjenoppleve første gangen
vi kom her. Dog er det
mange endringer: økt,
men kanskje mer disiplinert
trafikk, store varehus
og mye mer. Til og med like
ved Paso Cadena var det kommet
supermarked. Og
den elendige bruen var erstattet
med en skikkelig ”ferge” av
jern, så en kan kjøre
trygt over.
Samtidig
griner fattigdommen mot en.
Vi
bor like utenfor Asuncion, i
huset til Elisabeth og David.
|
|
Stedet
heter Mariano Roque Alonzo.
Gaten utenfor her er av
gress, men bare 1 km borte går
en 3-felts asfalt-veg inn til
byen. Paraguay er kontrastens
land. Det moderne og primitive,
de fattige og rike om en annen.
Like
ved siden av oss er en liten
pinsekirke, utpost til Filadelfia
inne i byen. Når
vi er hjemme, er vi sammen med
de få vennene som samles
der. Rudolf spiller gitar,
og taler i blant.
Vi
har vært på en lengre
tur til indianerne. Vi
besøkte en hel del indianerkolonier.
Det var lange og slitsomme
dager på aldeles elendige
veger. Men bilen tok oss
trygt fram. En søndag
kveld prekte jeg i Fortuna.
Da møtet startet, var
det ikke så mye folk,
men de kom etter hver, og ble
til slutt ganske mange. Det
var utrolig hett, så svetten
rant av en. Det var fint å
se responsen i ettermøtet.
De ba så det hørtes!!
Sist
i november kom vi fra Paso Cadena,
stedet hvor vi har arbeidet
lengst. Det var svært
kjekt å treffe venner
og kjente igjen. Vi hadde med
oss medisiner, så vi ordnet
klinikken (den fungerte ikke
pga mangel på medisin).
Etter hvert ble det nokså
lang kø. Det er
utrolig å høre
de forskjellig historiene og
livsskjebnene. Søndag
morgen kom Benigna med tre av
døtrene. For mange
år siden mistet hun en
sønn. Han ble drept
i en krangel. Vi måtte
da ta oss av svigerdatteren,
Candida, og alle hennes barn.
Nå fortalte de at for
bare 2 måneder siden ble
en svigersønn drept da
noen ville stjele motorsykkelen
hans. Nå satt Benignas
datter, Margaretha, igjen med
7 små barn. Ikke
forstår vi hvordan de
klarer seg. Sosialhjelp
fins ikke. Vi gav dem
penger, slik at åkeren
kunne ryddes for å sikre
mat utover sommeren. Stadig
vekk kom folk og ba om hjelp.
Alle hadde sikkert en god grunn
- men det ble for voldsomt.
For eksempel skulle Candida
og hennes ”nye” mann Jose til
sykehuset ca 10 mil borte. Hun
skulle opereres for kreft i
underlivet. Da vi spurte
om hvor mye penger de hadde
med seg, sa de: 30 kroner! Det
er nesten ingen ting – dog litt
under det man tjener på
en dag. Folk er utrolig
fattige!
Vi
deltok begge på flere
møter. Kjekt er
det å få bruke guarani-språket
igjen; det er på mange
måter er saftig og godt
språk å preke på.
. . . og jeg tror folk syntes
det var fint at Rudolf bruker
deres hjertespråk.
Vi
blir å reise fram og tilbake
til de forskjellige indianerkoloniene,
og våre oppgaver blir
opplæring av ledere i
koloniene, i kirkene og i skolene.
Vi har vært så
heldig å fått en
indianer med oss, Heriberto,
som akkurat nå i desember
er ferdig med 4 årig studie
i regnskap, administrasjon og
organisasjon på universitetet
i Curuguaty. Det var nettopp
det vi trengte, og det fins
vel ingen andre indianere som
har denne kompetansen. Han
starter i januar, og kursene
starter i februar. I tillegg
blir det å hjelpe menigheten
rundt omkring med undervisning
og rettledning. Fra nyttår
virker en ny lov som krever
at blant annet kirkene må
levere inn regnskap etc til
myndigheten for å få
beholde sine registrasjoner.
Vi vil hjelpe dem med
å ordne dette.
Nå
har Elisabeth med hele sin familie,
samt Ariel kommer på besøk.
Det er svært kjekt!!!!
Men samtidig er det trist å
være langt borte fra Ruben,
Rosi og Taina, og den øvrige
familien.
Skriv
gjerne! Vår adresse er:
Casilla de correo 2328, Asuncion,
Paraguay. Epost: rle-lars@online.no
Med
hilsen
Brit-Lajla
og Rudolf
|
