Skrikende
behov etter flere misjonærer
Skogens
indianere må få høre
evangeliet
Anna
Strømsrud
 Jeg sitter tankefull
og kan hende noe trist på en kubbe
inne ien indianerhytte. Fra troll- mannens
hytte litt lenger inne i skogen kan jeg
høre den monotone sangen. Jeg befinner
meg på et sted som heter Ysa'u, og
som vi besøker
annenhver mandag når det
ikke regner. Det ligger om lag 60 km fra
P. J. Caballero. Vi setter jeepen igjen
nede ved veien og går ca. to km opp
mellom fjellene. Naturen er storslagen.
Jeg
har hørt at indianerne forbereder
fest, riktig en stor samling. og jeg vil
så gjerne se hva de foretar seg. Det
er ni gutter i alderen 10—12 år som
skal "døpes". De kaller
det så, men det er en grufull form
for dåp. Guttene blir helt beruset
av "chica" (øl), og trollmannen
stikker et hull i underleppen på dem.
Det er bare gutter det blir gjort på.
En liten pinne, omtrent som en fyrstikk
av en utvalgt tresort blir brutalt
kjørt gjennom
leppen og inn mellom nedtennene. Den må
sitte der i 40 dager før den kan
tas ut igjen. Da regner de med at såret
er grodd, slik at hullet holder seg åpent.
De fleste indianerne i denne sonen bærer
dette merket.
Mens
jeg sitter og hviler, kan jeg kjenne trykket
av alle ondkapens åndemakter som sikkert
er i aktiv tjeneste. Et sukk stiger opp
fra mitt hjerte: Herre; skal det lykkes
at lyset skal seire over mørket?
 Vi vil så gjerne
besøke trollmannens hytte, men han
har gitt beskjed om at ingen får komme
inn på hans område, for hvis
vi kommer, vil vi forstyrre åndene.
Han har allerede holdt på med bønn
lenge, for at han skal komme i kontakt med
åndene. Vi besøker de andre
hyttene omkring, hjelper de syke, forkynner
Guds ord, synger og ber. På dette
stedet har de virket så åpne
for Ordet, men i dag synes alt å være
forgjeves. Det er så hardt og stengt,
men vi sår ut Ordet likevel.
I
uken som fulgte spurte jeg indianere på
andre steder hvor dan det gikk i Ysa'u.
De kunne fortelle at det var ikke blitt
noen "dåp" ennå. Vi
hadde visst med vårt nærvær
forstyrret åndene for trollmannen.
Ja. måtte det virkelig merkes til
enhver tid at den ånd som er i oss
er sterkere enn den som er i verden.
Da
vi etter 14 dager kom dit igjen, så
kunne de fortelle oss at "dåpen"
hadde foregått kvelden i forveien,
men fortsatt var det forbud mot å
komme inn på trollmannens område.
En kone fortalte meg at guttene skrek av
smerte når de våknet opp av
rusen, og noen hadde feber. Jeg brant av
lengsel etter å kunne hjelpe dem,
men kom ikke til. Vi bad inderlig til Gud.
Det er bare evangeliets kraft som kan forvandle
dette folket.
En
uke senere hendte det noe som gjorde at
vi fattet mer mot igjen. Det kom beskjed
fra dette stedet at mange var blitt så
syke, også trollmannen, og de bad
om at vi måtte komme. Vi tok straks
av sted. Det kjentes underlig når
vi nærmet oss stedet som hadde vært
stengt for oss. Vi fant trollmannen i sterk
feber, og han vred seg i smerte. Han bad
så ydmykt om hjelp, og for første
gang i sitt liv fikk han en injeksjon. Vi
er kommet overens om at vi ikke skal for
late en indianerhytte uten å ha forkynt
dem Guds ord. Det kan være en eller
flere tilhørere, det blir det samme.
Nå satt jeg på en stokk ved
siden av «alteret» med alle
trollsakene, og jeg kjente en fryd i mitt
hjerte mens Milton varmt og  enkelt forkynte budskapet
om Jesus. Trollmannen sa ingenting og viste
ingen mottakelighet for Ordet, men det ble
sådd ut likevel. Gud selv vil våke
over det og gi vekst.
Jo,
det er interessant dette arbeidet. Sikkert
er det at det mangler aldri på kamp
og også skuffelser, men Gud gir også
seier. Vi ber og forventer at Gud forbarmer
seg over dette skogens folk og sender vekkelse.
Vi
har besøkt mange steder i skogen,
og forsøker så langt vi tekker
å ha faste dager til de forskjellige
stedene. Et sted har vi begynt med skole,
det vil si at vi underviser hver gang vi
er der. Av de mange indianere vi har fått
kontakt med på dette enorme feltet,
så er det bare en eneste jeg har møtt
som kunne lese litt. Hva ville så
dere kjære venner i Norge gjortl om
dere hadde stått foran en slik situasjon?
Jeg tror dere ville ha gjort det samme som
vi tenker ved Guds hjelp å gjøre:
Prøve å få dem i skole.
Ute
på Eben-Ezer, hvor vi ønsker
å bygge et senter for indianerne,
har vi ryddet mye skog og hogd en god del
tømmer. Det blir nå saget opp
med hånd. Vi tenker å bygge
en liten kirke, som nok også i begynnelsen
må tjene som skole. Så håper
vi å få opp et internat. Vi
har mange barn på de forskjellige
stedene rundt om i skogen som nå vil
komme til skole. Jeg sier til indianerne
at kanskje ved neste skoleårs begynnelse
i mars—april kan vi ta imot ca. 20 elever
ute på Eben-Ezer.
Hvordan
det skal lykkes vet jeg ikke, men jeg vet
i alle fall at ingenting er umulig for Gud.
Behovene
er store, og muligheter har vi, men jeg
er blitt alene norsk misjonær på
dette feltet etter at Astrid Myrvold ble
syk. Jeg kjenner ansvaret, og oppgavene
blir for store. For at vi skal få
sette i gang med mer ute på Eben-Ezer.
så må nok noen av de kandidatene
som går med et levende kall få
komme ut. Og mens jeg venter på forsterkning,
så forsøker jeg ved Guda hjelp
å holde skansen. Jeg konsentrere meg
om besøkene ute hos indianerne, om
evangelisering og sykehjelp.
De
overmodne høstmarkene
roper om hjelp, og må vi med større
tro be den alltid aktuelle bønnen:
Herre, driv arbeidere ut i din høst!
Må vi gjøre hva som står
i vår makt for at de kan komme ut!
Fredshllsen
Anna
Strømsrud.
Casilla
35, P. J. Caballero, Paraguay.
|
