Det er åtte måneder siden jeg kom tilbake til Paraguay, landet som også er kalt Sør-Amerikas hjerte og Guarani-inidanernes land. Paraguay er et lite land med om lag 2 mill. innbyggere. Det finnes om lag 100.000 indianere igjen av ren rase. Landet har en blodig historie bak seg. Men de siste 15 årene som president Stroessner har sittet med makten (det er nærmest militærdiktatur) har landet hatt fred. Landet kan ikke på noen måte hevde seg i industrien, der det ligger kleint mellom de to store industrilandene Brasil og Argentina. Det er kvegdrift og jordbruk som er hovednæringen, og i de siste årene er det satset mye på turist-trafik-ken. Den nye Panamerikaveien går tvers gjennom Paraguay, og den blir utnyttet. Store, flotte hoteller blir bygd, og turisttrafikken øker også år for år.

I dette landet arbeider det nå flere norske misjonærer. Selv om landet er helt katolsk, har vi likevel full frihet til å virke både åndelig og sosialt. Selv fikk jeg for fem ar siden være med på å grunnlegge et arbeid nord i landet, i fylket Amambay. Nå står jeg igjen midt oppe i dette arbeidet. Vi opplever framgang i vårt virke her ute. ennskjønt vi her i Paraguay ennå ikke kan skrive om noen store vekkelser. Men mens vi venter på et slikt spesielt nådebe-sok fra himmelen også i dette åndelig sett sa merke landet, så far vi oppleve at en for en kommer over på Jesu side.

I byen Pedro Juan Caballero er det vokst opp en liten menighet. Evangelisten Victoriano Osuna gjor en trofast innsats sammen med misjonærene.

Arbeidet blant indianerne rundt om i de store skogene begynner også å bære frukt. Vi er meget takknemlig til Gud for Eben-Ezer, kolonien for indianerne, l 1968 fikk vi tildelt et landområde på nesten 900 hektar av staten. Men forst 7. juni i år ble skjotet på eiendommen undertegnet. Det er første gang her ute at staten har gitt gratis så mye jord til en evangelisk misjon. Begivenheten ble da også feiret med fest i kolonien 11. juni. Da passet det seg slik at vi hadde den norske ambassadøren med familie på besøk. Det var en stor ære for oss å ha slike gjester. De gikk innover jungelen og inn i kolonien for å se der hvor indianerne har bosatt seg. Indianerne var selvsagt svært begeistret for besøket. Vi har 18 familier bosatt i kolonien. Vi regner med å kunne ta imot om lag 50 familier. Det var veldig gildt for oss å høre den rosende omtalen ambassadøren gav kolonien og arbeidet i sin helhet.

Vi opplever nå at mange indianere kommer på besøk i

kolonien. De kommer iblant fra steder hvor vi ikke visste det fantes indianere i det hele tatt, helst langs elva Aquidaban. De har hørt om misjonen, og så kommer de for å undersøke om det er sant. De stanser gjerne noen dager på Eben-Ezer. Joen Bogado, evangelisten der ute, gjør en strålende innsats. Han er en av de få paraguayere som virkelig elsker indianerne. Han tar bestandig godt imot de som kommer, viser dem kolonien og forteller om mulighetene de får som bosetter seg der. Mange kommer igjen senere og slår seg ned for godt.

Vi er takknemlig til Gud for at vi kan få hjelpe dette omflakkende skogens folk til en mer menneskeverdig tilværelse. Joel har skole for dem, og flere kan alt lese og skrive.

Vi er også grenselost takknemlig fordi Direktoratet for Utviklingshjelp har stilt en stor sum til disposisjon for den sosiale utbyggingen av kolonien. Vi vet at dette vil være med og bane veien fram til det  virkelige  måkt med Eben-Ezer, det er: At stedet må bli en redningsstasjon for sjelene. Vi ønsker ut fra dette stedet å

forkynne frelsens glade budskap, og det lyder også. Flere, både indianere og paraguayere, har tatt imot innbydelsen og tilbudet om frelse. De har fått oppleve gjenfødelsens under i sitt liv og vitner frimodig om Jesus.

Det er også gripende å se at ved korsets fot er det ikke plass for raseskille mer. Der blir det ikke snakk om paraguayere, indianere, norske, vi er alle like for Gud, syndere som ene og alene kan frelses gjennom Jesu blod.

Vårt store onske og vår bønn er at vi kan få reist en kirke på Eben-Ezer. Den vesle venneflokken som består av fattige nyryddningsmenn. vil nok svært gjerne gjøre sin innsats, men det er et stort løft å få bygd opp en ordentlig kirke. Kanskje du som leser disse linjer, vil være med og hjelpe oss? Det blir den første evangeliske kirke i milevis omkrets.

Jeg er svært takknemlig til Gud fordi han har sendt forsterkning til feltet her nord. Misjonærene Eva Sagen og Gunvor og Ingvald Skretting går for fullt inn for språkstudiene, og jeg regner med innen kort tid å ha dem i aktiv tjeneste på feltet.

Jeg anbefaler fortsatt arbeidet her oppe til deres alles inderlige forbønn. Be om vekkelse for Paraguay!

Anna Strømsrud,

Casilla 35, P. J .Caballero, Paraguay.