Anna Strømsrud er sendt ut fra pinsemenigheter i Telemark for å arbeide blant Paraguays indianere. En oppgave som har satt henne på prøve både når det gjelder utholdenhet og kampvilje. Hun arbeider for å redde en folkegruppe som landets egne myndigheter overser.

Lydløst  kommer indianerne tuslende på jungelstiene på sine bare føtter. Fremme ved det lille hvite skuret ser de seg beskjedent om før de blir bedt inn under skråtaket for å sitte. Her er noen benker, et par stoler og et bord. Taket gir ly for solen.

En håndfull indianere er kommet for å høre mer etter at de for kort siden fikk høre evangeliet for første gang.

Anna Strømsrud forteller så gjeme, enkelt og liketil. Med kraftig stemme synger hun etterpå til eget  trekkspillakkompagnement. Kanskje noen kom bare for å høre på denne merkverdighet?

Det er en blandet forsamling under skråtaket denne søndagsmorgenen. I tillegg til indianerne har noen få paraguayere funnet veien til møtet. Av de tre nord mennene som er til stede er to misjonærer og en bladmann. Møteleder er misjonærenes urettelige hjelper, Joel, paraguayer av fødsel, men i sitt hjerte indianer. Han tolker også fra spansk til indianer-språket guarani.

Joel har vært til uvurderlig hjelp i Anna Strømsruds pionerarbeid blant Paraguays indianere. Fruktene av dette arbeid har for lengst vist seg. Langt inne i jungelen vokser det fram en koloni hvor naturfolket omskoleres til bønder, hvor de får et nytt håp, en ny skanse i kampen for tilværelsen.

Indianerkolonien Eben Ezer, jeg vil tro den på mange måter er unik i hele verden, ble ikke skapt på en dag. Det ligger års slit og venting bak.

Jordhytte

Det begynte med at Anna Strømsrud for 12 år siden ble sendt til Paraguay som misjonær. Hun er utsendt fra Lårdal i Telemark og lønnes av lokale pinsemenigheter. Hun tok fatt på skole- og sykehussektoren i staten Alto-Parana. Hennes første hjem var en jord-hytte.

Avgjørende for henne ble det at hun kom i kontakt med en indianerhøvding som gjeme ville at den norske misjonæren skulle komme på besøk for å se hvordan indianerne levde. En flokk brasilianske indianere som kunne både spansk og guarani, ble med innover i jungelen.

Det de fikk se, var forstemmende. Husene var bare noen rønner, eller et tak uten vegger, hygiene og helsestell ukjente begreper og  matmangelen stor. Indianere som en gang hadde vært herrer over skogene og elvene, var nå drevet sammen i små grupper, og selve livsgrunnlaget var ødelagt. I områdene hvor de før jaktet, hadde bulldozere gjort skogene til dyrket mark og viltbestanden var følgelig betraktelig redusert i områdene. Den form for jordbruk , indianerne forsøkte å drive rundt husene sine, var meget primitiv og ga ikke stort utbytte til sultne mager.

Myndighetene bryr seg imidlertid lite eller ingenting om det. Indianerdepartementet er rent illusorisk, bevilgningene kommer sjelden lengre enn til departementsfolkenes dype lommer.

Regjeringen kan selvsagt ikke si det offisielt, men meget tyder på at de helst så landets omkring 40000 indianere dø ut. Dette er Anna Stremsruds mening og hun forteller det ene eksempel etter det andre som viser den negative holdning indianerne møter.

- Jeg snakker åpent ut, sier i Anna Strømsrud, - men hvert ord er sant. Jeg hadde for eksempel en pasient som led av tuberkulose og trengte sykehushjelp. Selv på landets rikshospital i hovedstaden Asuncion fikk jeg avslag om sengeplass da de hørte det var en indianer. «La ham gå tilbake til skogene og dø der han hører hjemme,» var svaret jeg fikk. Jeg reiste gråtende tilbake.

Indianerne får omtrent ingen av sivilisasjonenes goder, men alle dens sykdommer. Skogeierne som har kjøpt opp land av myndighetene hvor det bor indianere, spør meg om jeg ikke kan hjelpe til å fjerne de innfødte, omtrent som om de skulle være kveg.

Hvis en ku blir slått ihjel en eller annen plass, er det selvsagt indianerne som får skylden. De får lengre og hardere straffer for det enn om en hvit mann dreper en indianer. Det kan bli års fengsel for et slikt kvegdrap som ingen kan bevise. Det fører som regel til fullstendig ruin for den stakkars indianerfamilien. Ille var det før, men med mannen i  fengsel, er de uten håp.

Eben Ezer

Anna Strømsrud tok dermed sin modige beslutning. Hun ville hjelpe indianerne ener beste evne, stå på deres side, kjempe for dem. Det har hun i sannhet fått gjort disse årene.

Indianerne som plages av anemi og underernæring, har plutselig fått et tilbud. De får mat og jord! Anna Strømsrud har etter mange års kamp endelig fått skjøte på 1000 hektar jungelland hvor 50 indianerfamilier skal få plass. Det første året kan de ikke makte stort annet enn å sette opp et stråtak og bo der. De må nemlig samle krefter og komme ut av underernæringen før de kan ta fatt på å rydde jungel. Det er en møysommelig affære.

Det var en stor dag da indianer-kolonien Eben Ezer fikk skjøtene i misjonens navn, etter lang kamp. Myndighetene ville absolutt ikke gi bort noe av den fruktbare jorden ved den nye hovedveien mellom byene Concepcion og Pedro Juan Caballero. Regjeringen kunne ha solgt dette landet for store penger. Veien har øket verdien betraktelig. For indianerne er denne veien redningen. Uten vei ville de ikke få solgt sine produkter og da er vitsen ved å være bonde borte.

Nå har endelig de første familiene fått sin sjanse. Femti er ikke mye av førti tusen, det antallet indianere Anna Strømsrud mener befinner seg i Paraguay, men det er en begynnelse. 

 - Fremfor alt skal vi vise at indianere også kan arbeide, sier hun. Akkurat denne tanken tror jeg er en oppmuntring for dem som bor i kolonien. Og oppmuntringer trengs. Det er et umenneskelig slit å rydde jungel bare med ild og primitive redskaper. .Den frodige skogbunnen gror opp igjen like fort som den blir ryddet bort. Det tar år før det er skikkelig jordbruksland.

Takket være Norsk Utviklingshjelp har indianerne fått maskinell hjelp i kampen mot urskogen. En bevilgning på nærmere tre kvart million kroner skal bli til mangt i Eben Ezer, også en traktor. Dens første oppgave blir vei og brønner. Ingvald Skretting, utsendt fra Klippen i Sandnes og ganske ny som misjonær, er den som i første rekke skal ta seg av dette praktiske arbeidet.

Han får mer enn nok å henge fingrene i. Pengene fra Utviklingshjelpen skal først og fremst brukes til sykehus og administrasjonsbygg. Det førstnevnte et sårt etterlengtet. Til nå har de syke måttet ta til takke med en brisk under et tak som også rommer hønsegård og matvarelager.

Olding på åtte år

Til denne «sykestuen» knytter det seg en trist opplevelse. Da vi en tidlig søndag morgen var på vei til kolonien i jeepen til misjonærene, traff vi mange grupper indianere underveis. De smilte og vinket til oss, kjente bilen og visste at det var hos disse menneskene de kunne få hjelp.

I en av de små klyngene var det imidlertid ingen som smilte. De solbrente fjesene med de brede leppene og mørke øynene var preget av sorg. Vi stoppet da de ga tegn, og forsto straks årsaken. En indianerkvinne bar på et sykt barn. Hjelpeløst rakte moren det fram og øynene ba om hjelp. Faren forklarte at de hadde hatt flere barn, men nå var det bare to igjen og de var redd for å miste også et av disse. Om vi ikke kunne hjelpe?

Den lille piken så ut som et skjelett. Den avmagrede kroppen hang vissen i morens armer, bare lårene var hovnet opp til det ugjenkjennelige. Hele ryggen og andre steder på kroppen var dekket med liggesår. De små fingrene var som løvblader.

Pikens blikk var fjernt og interesseløst. Øynene lå dypt i hulene, hun var merket av døden. Hele ansiktet til barnet, kanskje åtte år gammelt, var som hos en olding. Neseborene vibrerte hver gang hun trakk pusten og munnen var en blodløs smal strek. Håret var skittent og pistrete. Den lille hadde vært syk i mange måneder uten å få skikkelig stell, skitten hang i flakvis på den avmagrede kroppen.

Langsomt fortalte faren historien om hvorfor de kom til misjonærene: Egentlig bodde de så dypt inne i skogene at de aldri hadde hørt om misjonærene. Så kom en annen indianer tilfeldigvis forbi fra traktene omkring Eben Ezer. Man var nå en av de lange streifturene som naturfolk ofte tar. Tre norske mil inne i jungelen traff han familien med det syke barnet. Han fortalte om misjonen og anbefalte familien å legge veien dit. De pakket sine eiendeler i et knippe og begynte den lange marsjen.

- Moren bar sitt syke barn de tre milene på smale skogstier, mens faren bar mat og eiendeler og tok seg av den litt eldre datteren, deres eneste friske barn.

Indianeren som hadde fortalt om misjonen, ble like godt med som veiviser. Det var han som fremførte ærendet etter å ha stoppet oss.

I tillegg til å få hjelp, fikk de denne søndags morgen også kjøre bil, en grenseløst stor opplevelse for mennesker som blir regnet som kveg av dem som har biler.

Vel fremme i Eben Ezer ble den lille vasket og stelt, hun fikk ny kjole og medisiner. Men den harde sengebrisken og all hønsekaklingen var ikke mye å by en pasient. Sykestuen er etterlengtet!

Språk uten takk

Indianerne snakker guarani, - som de fleste indianere i Paraguay. Folkegruppen er nesten utryddet, men språket deres lever videre og er dagligtale for storparten av innbyggerne i Paraguay. Dette er en lingvistisk særegenhet ikke noe annet land i Sør-Amerika kan vise maken til.

Det underlige er imidlertid at dette språket ikke har noe ord for takk. Flere andre språk har det på samme måte, noe som virker merkverdig for oss som er vant til å bruke dette ordet ved så mange anledninger.

Likevel - ord sier ikke alt. Ansiktsuttrykket hos foreldrene til den lille piken, gleden i øynene, det var alt sammen mer enn takk god nok. De skjønte at de var kommet til venner, til noen som ikke hjalp for siden å trekke store veksler på hjelpen.

Akkurat slik var det også for de omkring tyve familiene som hadde slått seg til ro i kolonien og fått ryddet seg sine første kvadratmetre med jord. De så alle sunne og sterke ut og de var sprekkferdige av stolthet over det de hadde gjort. Det første året har de nok med å slå seg til ro, finne fotfeste. De får det de trenger av mat og får dermed tilbake kreftene. De blir også foret med jern og vitaminer fra Kirkens Nødhjelp. Ellers spiser de manioka (omtrent som poteter for oss), mais, sukker, ris, bønner og det de kan skaffe av kjøtt. Rundt omkring i skogen har de snarer for å fange jungelkatter og andre dyr. De går også til elven som danner koloniens ene grense, for å fiske.

Kjøkkenet er et bål og en gryte i det fri. Familien sover under et par stråtak, ofte på gulvet, selv om noen etter hvert har latt seg overtale til å legge seg på senge-brisker. Noen har til og med vent seg til å bruke såpe, det gir en merkbar forandring på mange måter!

Stress vet de nok ikke hva er. De står opp med solen og legger seg med solen. Alt det som vi  kaller nødvendige hjelpemidler,  klarer de seg uten. Likevel har jeg  aldri sett lykkeligere mennesker. De smilte og viste med barnslig stolthet fram sine få eiendeler og  små jordstykker.                  

Noen hadde også husdyr å vise fram, griser og kalkuner. Planen  er at alle familiene skal få kuer, bare de får dyrket opp nok.       

Ikke alle som flyttet til Eben Ezer greide å slå seg til ro der. Vandreinstinktet satt for dypt, de  ble der bare en kort tid for å forsvinne en natt, lydløst og sporløst. Men de fleste ble igjen!

Jungeltelegrafen

Ryktene om virksomheten i Eben Ezer har spredt seg innover  i skogene. En og annen familie tar mot til seg og dukker opp hos misjonen. De er først mistroiske, det er så alldeles uhørt at  noen vil hjelpe uten å forlange noe igjen. Da er det godt at mange  av deres rasebrødre kan fortelle om all hjelpen de har fått uten at noe blir krevd igjen.

Jungeltelegrafen er ikke alene om å spre ryktene, Anna Strømsrud er selv stadig på farten, enten til fots eller på hesteryggen for å spore opp og hjelpe de små gruppene av indianere som bor innover i jungelen. Hun forsøker etter beste evne å overtale dem til  å flytte til kolonien, men århundrelang bitter erfaring med den hvite mann har gitt indianerne en inngrodd skepsis som det vil ta lang tid å fjerne. Men en dag kommer de sikkert, og da vil Eben Ezer være fullsatt og misjonen må se seg om etter mer land.

Nevnes må også den lille skolen. Et enkelt stråtak er bygningen, noen trestokker gjør tjeneste som pulter. Her lærer Joel dem å lese og skrive. Det var vel ingen før som en gang hadde tenkt på at indianerne kunne lære slikt.

Det kan de, og de kan lære om ham som har skapt alle mennesker, også indianerne. Derfor kommer de tuslende på sine bare føtter til møtet søndag morgen, for å lære at det finnes ingen forskjell på mennesker, sett i Guds øyne.

Et slikt budskap må være underlig for mennesker som «bare» har vært indianere. De første indianerne har allerede sagt de vil bli kristne. De har dobbel grunn til å smile.

Så får det heller være at de ikke kan få sagt takk!