TEMA:

Å være ugift misjonær

Anna Strømsrud, ugift i Paraguays jungel:

Jeg ville gjort det samme om igjen!

 Det har vært en utvikling til det bedre når det gjelder ugifte i de 31 årene som har gått siden jeg trådte på Paraguays jord som misjonær for første gang. Jeg var ung, men godt voksen. Likevel kunne den norske konsulen her ute ikke forstå seg på menighetene i Norge som kunne sende ut en slik blåøyet og lys «jentunge» i et så alvorlig oppdrag. Hun kunne ikke skjønne hva jeg hadde å gjøre her ute. Hun minnet meg om dette på siste 17. mål festen. Men nå vet jeg jo hvorfor du kom, sa hun.

Anna Strømsrud: «Hvor mange barn har du...?»

Det var ikke lett den første tiden med både kultursjokk og språkmurer. Til å begynne med syntes jeg det var litt moro med alle komplimentene jeg fikk. Jeg var ikke vant til slikt fra Norge.

Jeg var jo bare en ganske alminnelig lubben bondejente. Men det tok ikke lang tid før jeg ikke syntes det var moro lenger, og jeg smilte ikke når komplimentene haglet over meg.

Hvor jeg kom spurte de om jeg var gift, og selv om jeg svarte benektende på det, spurte de likevel hvor mange barn jeg hadde! Det sjokkerte meg, og det fortalte litt om moralen her ute. Det var visst utenkelig at en som var 30 år ikke hadde noen barn, enda hun var lys og hadde blå øyne.

Ganske fort tok jeg over arbeidet i Paso Cadena, og ble alene misjonær der i lang tid. Da kunne det hende at ensomheten var plagsom iblant.

Befriende å ikke være bundet

Langt til skogs var det den gang, og ingen å snakke norsk med utenom hunden og de andre dyrene. De fikk nok høre mange underlige betroelser i den tiden, og så tårene som rant. Men de var fine venner og røpet aldri noe av det de så og hørte.

Men snart slukte arbeidet meg helt, og da var det kjekt å være alene. Jeg visste med sikkerhet at Gud hadde gitt meg et kall, det største kallet som fins på denne jord, et himmelsk kall til å forkynne evangeliet for indianerne.

Og jeg kunne gå inn i de gjerninger som Gud hadde lagt ferdige for meg, uten å være bundet til noe på jorden. Det kjentes befriende og godt, og gir fortsatt full tilfredsstillelse i mitt liv.

Men faren er alltid til stede for å bli altfor selvstendig. Jeg ber stadig om at Gud må bevare meg fra det.

Oppgaver har det aldri manglet på. Jeg har tatt fatt på tre nybrottsfelt. Overalt har det vært byggearbeider Kirker, skoler, sykehus og nå sist også vei og brobygging.

Da har jeg nok tenkt iblant at det kunne vært kjekt å hatt en mann ved min side som kunne hjulpet meg. Men når det likevel har lykkes uten noen mann, har jeg takket Gud for all hans hjelp og nåde. Det står skrevet at den som mangler visdom, kan få be

Herren om det. Det har jeg gjort utallige gang er, og når arbeidet har lykkes må jeg bare gi Gud alene ærer for det. 

Trodde prosjektlederen var en mann!

Det kjentes litt underlig da det store prosjektet på Eben- Ezer skulle innvies i 1975. Det var møtt opp masse mennesker der, også både sivile og militære myndigheter.

Med dem kom det korrespondenter fra forsjellige aviser. De skulle absolutt ha tak i den an svarlige for prosjektet. De opp søkte feltrepresentanten for misjonen, men han henviste dem til meg. De syntes visst at det var underlig at en kvinne sto for det store prosjektet, og det ble ikke så lange intervjuet. Det gjorde meg ingenting, men det merktes jo at jeg bare var en kvinne.

Men det har vært fordeler også ved å være alene. Når det var noe jeg ville ha igjennom hos myndighetene, det kunne være å få jord til indianerne eller fremme noen av deres rettigheter. Så satset jeg bestandig høyt. Det nyttet ikke i dette tungrodde byråkratiet å begynne nederst. Det fant jeg fort ut. Jeg fikk audiens hos ministrene, og de hjalp meg å få sake ne igjennom. Noen ganger gjor de tårene underverk. Alle var hyggelige mot meg.

Den første perioden her ute var jeg i Paso Cadena. Der hadde jeg en moped som jeg brukte. Den gang var det nesten uhørt for en dame å fare av gårde på noe slikt.

Jeg fikk ofte høre hvor ukvinnelig jeg var. Jeg brukte selvsagt langbukser, og det gjorde ikke saken bedre. Fælt var det også at jeg for omkring i skogene alene. Det skulle jo ikke en dame gjøre. Men jeg var jo alene, og jeg måtte jo få røre på meg, så de aksepterte meg etter hvert.

Enslige blir respektert av indianerne

I det sosiale arbeidet blir søstrene alltid akseptert, men i menighetssammenheng er det få søstre som har noen framtredende stilling. Likevel tror jeg at vi som enslige misjonærer, iallefall blant indianerne, blir mye respektert.

Helt fra den første menigheten ble dannet blant indianerne i dette distriktet, har jeg blitt bedt om å delta i eldstemøtene, og jeg gjør det. Jeg tror nok vi kan komme med råd noen gang er, veiledning også.

Til slutt: Min lodd falt meg liflig. Jeg tror om jeg fikk lov til å leve livet opp igjen, ville jeg valgt å være i den tjenesten jeg er i nå.

Vanskeligheter og prøvelser får vi alle vår del av om vi er enslige eller gifte.

Det som virkelig teller noe, er å være i Guds plan og vilje med sitt liv. Er vi det, så oppvei er lydighetens velsignelser mye mer enn prøvelsene.