Vi som har sett Anna Strømsrud i aksjon de siste to årene, har ofte måttet si som Bjørnson: ,,Kvinder selv stod op at stride . . ." Det har i sannhet vært en travel og hard tid nå i byggeperioden på Eben-Ezer, men arbeidet har blitt ledet fast og beundringsverdig av en av Hedmarkens døtre, som har opplevd Herrens kall og fått uløst av Guds kjærlighet i sitt hjerte for indianernes frelse.

”Senorita Anna” har etter hvert blitt et fenomen i de kretser som har noe med indianere å gjøre her i Paraguay. Mest kjent er hun i brun skogsdress og stor, rød stråhatt. I det antrekket har hun utallige ganger kjempet seg fram på Paraguays berømmelige jordveier med medisiner og bibelveske på vei til sine mange indianervenner som etter hvert har begynt å omtale henne som ”vår beskytter”. Men hun har også måttet trekke i finere stas til sine tider, og det har vært de ganger hun har trått fram for myndighetene, iblant for selveste forsvarsministeren, i sin kamp for å få realisert sin visjons: Eben-Ezer. Hun er alltid temperamentsfull og aktiv, i sannhet en representant for den gamle misjonærtypen som utrettelig kjemper til han har nådd sitt mål.

Søndag 11. august var en stor dag for misjonen i Paraguay i alminnelighet og for arbeidet på Eben-Ezer i særdeleshet. Da ble kirkebygget innvidd. Helt fra de første planleggelser har det vært Annas drøm og intensjon at det er gudshuset som først måtte fullføres ved arbeidet i kolonien for indianerne. Da NORAD gav sin bevilgning til et jordbruks- og helseprosjekt for indianerne i sonen Amambay i Nord-Paraguay, sa Anna som i spesiell grad har| kjempet for dette, at hun håpet at det ville lykkes å reise en kirke først. Det er evangeliet vi i første hånd vil gi skogens sønner og døtre. Takket være enestående innsats fra menigheten Eben-Ezer, Lårdal, med sin ivrige misjonskasserer Bjørn Midtbø, og ellers alle misjonsvenner som trofast støtter arbeidet ved Eben-Ezer, så har det lykkes å fullføre et prektig kirkebygg. Nå viste det seg at et stormvær skulle ødelegge hele taket   underveis. Katolikkene frydet seg og sa at protestantenes tempel aldri kom til å reise seg igjen, men taket lå snart på plass igjen, takket være ekstra innsats fra venner hjemme.

Etter mye kamp og innsats opprant endelig innvielsesdagen. Det er vinter i Paraguay nå,

men vi var heldige med været, og solen skinte fra en skyfri himmel. Da vi fra Pedro Juan Caballero kom til Eben-Ezer i biler tidlig om morgenen, var det første som møtte vårt blikk,    en festkledd Anna i fargerik bunad. Hun stod ved  siden  av den hvitmalte kirkebygningen og fikk klokken i tårnet til å lyde. Etter hvert ble det mer og mer folksomt, for folk fra menigheten, naboer, indianere fra skogen og representanter fra

myndighetene og forskjellige institusjoner kom til. Vi regner med at om lag 500 mennesker var møtt fram til innvielseshøytiden om formiddagen. En takknemlig Anna ønsket velkommen fra kirketrappen, hvoretter Aristides, en foreldreløs, frelst indianergutt klippet over snoren, og dørene ble åpnet.

Så kunne festmøtet begynne, ledet av undertegnede. Forsamlingen sang inspirert ,,Bienvenidos" - velkommen, og evangelist Marcos Muragas og misjonær Lars M. Førland  leste  innvielsesordene som ble tolket til guarani av Joel Bogado, den daglige leder i kolonien. Det var både tårer og jubel da det ble bedt om Herrens velsignelse over stedet.

Flere benyttet anledningen til å gi sin hilsen i festen. Vi hørte bl. a. representanter fra byggefolkene, pastorfruen fra baptistkirken i P. J. Caballero, hilsen fra misjonærene, telegram fra Lårdal, med  flere.  Evangelist Marcos Moragas hilste fra menigheten i P. J. Caballero, som har samarbeid med det evangeliske arbeidet ved Eben-Ezer, og overrakte som gave et nattverdsett som var kommet helt fra Norge for anledningen. Selve høydepunktet i festen var da indianerbarna fra Kolonien, dyktig ledet av Joel Bogado, framførte sitt program. Det var både korsang, lesing fra Bibelen og fortelling av en beretning fra Det gamle testamente. Det var flere som måtte tørke tårene over å se og høre indianerbarna, og de fikk også en kraftig applaus. Til slutt i festen takket Anna Strømsrud alle sine medarbeidere som ved sin innsats hadde gitt sitt bidrag til at det hadde lykkes alt sammen.

Festdagen var ikke slutt med dette. Etter middag var det dåp, der tre papaguayere gikk lydighetens vei med Jesus. Dåpsbassengct som var blitt bygd ved en bekk i kolonien, hadde ikke blitt fullt, p. g. a. tørken i vinter, så vi begav oss noen kilometer av gårde til et annet sted hvor det er ”meget vann”. Undertegnede som inntil videre også er forstander for vennene som sogner til Eben-Ezer, foretok    dåpshandlingcn,    og dåpskandidatenes vitnesbyrd og lydighet ble en stadfestelse på evangeliets framskritt i sonen. Det er også en gruppe av indianerne i kolonien som har overgitt seg til Jesus, og som er dåpskandidater, men det er noen papirsaker som gjenstår for vi kan realisere dåp av dem. De vil nemlig gifte seg ,,på kristent vis" først. Indianerne begav seg etter hvert på vei tilbake til sine hytter utover ettermiddagen, for flere hadde mange kilometer å gå med små barn, og mørket faller fort på her tropene. Men nye kom til, bl. a misjonær Josef Iversen og evangelistene Maximino og Vidal fn sentralsonen i Paraguay. De ville komme til selve innvielsen, men atter en gang skjedde det vi ette hvert må bli vant til her i dette landet, at når det kommer regn blir veiene stengt. En rcgnskur hadde overrasket dem, og dermed hadde de måttet sove i bussen på veien om natten.

Det var møte om ettermiddagen, og våre nykomne venner vitnet grepet og levende om Jesus. Det ble stor jubel da indianerkvinnen Ermelinda, konen til kupasseren på Eben-Ezer, kom fram og ville overgi sitt liv til Gud. Kelider, mannen hennes, overgav sitt liv tidligere i år, på ungdomsleiren vi hadde i Caacupc. Bedre avslutning kunne ikke kirkeinnvielsen på Eben-Ezer ha fått   en sjel søkte tilflukt ved korsets fot.

Vi hadde deretter nattverd, og Herren var nær og talte til oss ved budskap i tunger og tydning, Vi hadde deretter nattverd, og Herren var nær og talte til oss ved budskap i tunger og tydning. I sannhet, dagen ble en stor fest på alle måter.

Med raske skritt nærmer innvielsen av klinikken og jordbruksprosjektet seg også. Anna nærmer seg avslutningen av sin periode for velfortjent hvile hjemme, men nye står for tur til å komme ut - Gunvor Westgård, Anne Lise og  Ole Johs. Jorud. Vi ser fram til at dere kommer ut. En stor oppgave, men også store opplevelser venter dere på Eben Ezer – ”Hittil har Herren hjulpet oss.”