STARTSIDEN   VÅRE SIDER    MISJON    BOKPROSJEKTET   PARAGUAY   INDIANERNE   FILM   BILDER   SØK   LINKER   OVERSIKT   KONTAKT

    

La escuela de Paso Cadena

 

Gunnvor Iversen cuenta: 

 

  Como el trabajo misionero era nuevo entre los guaranies, empezamos con una escuela simple. Se dice, que para dar el evangelio al pueblo, no es suficiente solo hablar, sino se nesecita lo escrito. Es verdad, y si se trata de un trabajo entre analfabetos, el trabajo principal es ensenarles leer, para que ellos mismos pueden ler en El Libro de los Libros, La Biblia, que en la lengua guarani se llama Ñandeyara Ñe e, que significa "El Señor habla".

En este tiempo los analfabetos eran 70 % de la población Paraguaya, pero seguramente los indigenas noe estaba contados, porque un cenzo entre ellos era dificil.

En la campaña en general habia pocos que sabian leer. El alcalde del pueblo mas cercana, Santa Ana, un kilometro y media de Paso Cadena, no sabia leer, ni escribi, aunque era la autoridad para mas que 500 habitantes.

En la segunda semana de Paso Cadena, nos reunimos los primeros niños para empezar la escuela. No eran tantos en el comienzo, pero no sabian que significaba "la escuela". Solo niños de un tribo guarani llegaron a la escuela. El casique de los apytere no permitian a los niños acudir a la escuela, aunque los niños querian. Habia un niño, Joel, un joven de este tribo, vino a la escuela, aunque el casique no queria..Al fin dos de los soldados del casique vinieron para lleverselo. Ellos llevaban palos largos, y el tenia que seguirles. Lluego se cortaron su negro cabello. ian måtte pent følge med tilbake til skogen og siden fikk vi se at de hadde klippet av ham hele den svarte luggen, han var aldeles som glattbarbert over hele hodet. Det var straffen for at han hadde trosset høvdingens bud og det var en fryktelig skam. Vi hadde også siden stadig besøk av den stillfarne Joe, men på skolen kom han aldri mer.

Undervisningen foregikk under et stort tre midt på gårdsplassen. Vi la planker over noen tomme såpekasser til benk, og over en tro som hønsene drakk vann av la vi en annen planke og dermed hadde vi pult. Så var hele utstyret i orden! Skolen kunne begynne! Her holdt vi til i lengere tid, men etter noen måneder kunne vi flytte inn i en ny ranchito, slik at forholdene ble litt bedre. Men den var naturligvis som alle andre ranchitos og det var helt umulig å gardere seg mot slanger og annet kryp. En ettermiddag mens barna satt stillferdig og skrev skjønnskrift med penn og blekk, hendte det: en lang buktende slange kommer glidende over fanget til en av småjentene. Men indianerbarna bevarer fatningen, de er skogens barn og har lært å venne seg til litt av hvert. Hun lar den rolig krype over fanget sitt, men så snart den kommer ned på jordgulvet vet hun å si ifra. De større guttene bevepner seg med kjepper og så begynner jakten på slangen. Det varer ikke lenge før den ligger i en grop bak skolehuset. Vi trodde alle at den var død, men da Ruth senere på dagen skal ut på majokplantningen og hente noen røtter til middag, får hun se den «døde» slangen komme krypendes opp igjen. Så ble den da slått i hjel for annen gang og nå ga de seg ikke før de var aldeles sikker på at den virkelig var død.

Skolen er elsket av barna i Paso. Den åpnet en helt ny verden for dem. Lek og arbeid gikk med liv og lyst. Da vi fikk endel fargeblyanter fra søndagsskolen i Norge, fikk de begynne å tegne og her fikk de riktig utfolde seg og la fantasien få fritt rom. Det viste seg snart at de hadde en enestående fargesans, men tegningene var alltid de samme, blomster, planter og dyr, som jo var indianerbarnas verden. Hva annet hadde vel de sett?

Da vi fikk besøk av vennene Gerda og Per Talåsen fra Trysil, hadde vi en riktig gild tid. Den ble også en opplevelse for skolebarna, for nå tok Gerda seg tid til å lære dem å strikke! Vi hadde fått en stor kasse full med grått garn av en søstermisjon, ja, det var også noen nøster i andre farger. Det gikk med liv og lyst i strikketimene. Skjerf ble det til alle sammen, og noen som var ekstra flinke, rakk også å strikke skjerf til noen av sine småsøsken. Til bordene fikk de selv velge farger og det var stor stas. De boltret seg med farger i rødt og gult, grønt og blått. Flink pike, sa Gerda på norsk, og snart sa de flink pike alle sammen, så jommen hadde hun lærenemme elever.

Noen av elevene viste seg snart å være spesielt gløgge, og en av sjefene for de militære myndigheter ble ved et besøk, så begeistret for en tolv års gammel gutt at han ville ha ham med til Asuncion og koste på ham skoleutdannelse der. Denne gutten hette Mikasio og kom fra et sted langt inne fra skogen. Han var spesielt lærenem og ivrig etter kunnskaper, og da foreldrene gav ham tillatelse til først å gå på skolen i Paso og deretter legge ut på en enda lengere reise, var Mikasio som en sol. Militærsjefen tok ham med til hovedstaden og han greidde seg bra, veldig bra til og med. Da jeg i en senere periode møtte Mikasio igjen var min lille elev blitt en kjekk ung mann som talte flytende spansk.

Etter en tid begynte vi også kveldsskole for de unge og eldre som om dagen var opptatt på sine «chacras», åkerlapper, hvor de hadde manjoka, mais og søtpoteter. Noen hadde også bønner, peanøtter, zapallo og vannmeloner. Skulle det bli noe av avlingen måtte den passes. Noen var også flinke til å gå på jakt og på den tiden var det mye villsvin og også endel tapir og dyr av hjorteslekten i skogen omkring Paso. Rett som det var kom indianere med vilt de hadde skutt med sine lange piler for å bytte til seg salt og såpe, sukker eller andre ting de gjerne ville ha.

Da vi begynte kveldsskolen fikk vi straks flere nye elever. Blant dem var også høvdingens bror, som ble kalt for Ñande Ru (Vår Far). Han var altså stammens øverste medisinmann. Han var temmelig langsynt og holdt papirarket en armlengde fra seg. Han lærte omsider alfabetet, men da han kom så langt at han greide å krote ned navnet sitt, syntes han for sin del at han hadde fått skolegang nok! Men de aller fleste av ungdommene som hadde kommet, fortsatte, og de ble mer og mer ivrige etter hvert som de forsto disse underlige kråketegnene som ble kalt bokstaver og som ble til ord og fikk innhold og mening for dem. De lærte å sette sammen bokstavene til ord og setninger og da dette målet var nådd fikk de overrakt hvert sitt lille hefte, enten Matteus eller Johannesevangeliet. Hensikten med undervisningen var oppnådd: Å gi dem Guds Ord, «Ñandeyara nee»!

 Kirken i Paso Cadena 1959.

Ruth 1959

Umiddelbart etter måltidet samlet vi oss i det nye lokalet, og Gud var oss nær. Det rommer omkring 50 mennesker, så alle kom ikke inn. Men her i Sør-Amerika kan en jo ha friluftsmøter hele året, unntatt når det regner da, men da er det også godt å ha et tak over hodet. Søster Bergljot Nordmoen ledet møtet og uttalte sin glede over hvordan Gud hadde lagt alt til rette, og at både indianerne og en del paraguayere, hadde møtt opp for å lytte til Guds ord. Deretter sa søster Gunvor Johansen noen ord, det er hun som har ansvaret for undervisningen i skolen.

Overhøvdingen Juan Pablo Vera reiste seg og takket oss for at vi var kommet og var glad at hans stamme nå skulle få gå på skole og høre evangeliet. Han tilhører guaranistammen og er overhode for ca. 1800 indianere, som bor på de forskjellige steder. Men vårt mål er jo å få samlet dem, slik at det kan bli en koloni her. Da er det jo lettere å virke blant dem, og vi får mer kontroll over det hele. To andre indianere sa også sitt som takk for at vi var kommet hit og ville ta oss av dem. Den ene har gått 3 mndr. på skolen, og han måtte lese opp et sangvers som bevis på at han virkelig hadde lært å lese. Men best av alt er jo at de er frelste.

Anna 1964:

Her i Paso Cadena har vi det ved Guds nåde godt. Året som svant, var på mange måter et kampens og prøvelsens år. Iblant

 

 

ble vi stående så spørrende: Hvorfor, Herre? Vi har ikke fått svar på alle disse hvorfor ennå, en dag skal vi forstå alt. "Tenk når engang besvart er hver jordisk gåte og hvert et hvorfor som jeg har grunnet på."

Det går framover med byggingen her nå. Bolig til misjonærene er på det nær meste ferdig, grunnmuren til sykestuen har vært ferdig lenge, og det blir å sette i gang med selve huset så snart vi får nok murstein. Det har bydd på så mange vanskeligheter å få til mur stein, vi må jo brenne den selv, men nå ser det ut som det skal lykkes, og vi er så takknemlig til Gud.

Den nye skolen er nesten ferdig til opp under taket, og det blir å legge det på med det før ste. Vårt håp er at den må stå ferdig til i mars, da vi tar til med det nye skole året. Arbeidet i skolen vokser, og til neste år må vi an tagelig ha tre eller fire klasser.

I mars skal vi hente barna fra Curuguaty og Ybyrarobana. Vi har lovt å ha dem hos oss her i misjonen for at de skal få anledning til å komme på skolen. Men framfor alt ønsker vi å så Livets sæd i disse barne hjertene, ønsker å vise dem veien til Jesus og frelsen i ham, ønsker å se dem løst ut av hedenskapens mørke, og ført over i Guds underfulle lys og frihet.

Da Gud begynte å tale til oss om dette internatet for skolebarna, og vi til slutt sa oss villig til å begynne, tror jeg vi kan si at vi satte i gang med tro alene. Vi hadde absolutt ingen ting. Som vi er fullt viss på at det er Guds vilje, så har vi gjort de forberedelser vi har kun net, men det mangler oss mye ennå. Men Gud er underets Gud. Ennå er det to måneder til barna skal komme, og vi hviler i Guds løfter. Han vet jo mye bedre enn vi hva som trengs, og han har veier hvor vi synes alt er bare mørke. Kjære venner, be for saken! Be for indianerbarna.

Anna 1964

e fleste av barna er fra Curuguaty. Vi har jo lovet å hente noen barn i Ybyrorabana også, og Bruno tok av sted for å hente dem. Da han kom litt over halvveis til   en liten landsby hvor han pleier overnatte, besøkte han indianerne som bor i nærheten der. De fortalte triste nyheter. Malaria og pest hadde herjet så hårdt blant indianerne i Ybyrorabana at om lag 50 barn var døde, og blant dem de som skulle komme til skolen. De hadde sendt bud til oss og bedt om hjelp, men beskjeden kom aldri fram hit. Det gjorde meg usigelig vondt å høre dette. Tenk om vi hadde kunnet begynt der borte, slik som vi hadde håpet, da hadde vi sikkert kunnet hjelpe og lindre noe av all denne nøden. Men vi er jo så få, og om nødropene enn er så inntrengende at de kan sønderrive våre hjerter, hva hjelper det når våre krefter og vår tid ikke strekker til?

En eneste liten gutt hadde Bruno med seg da han kom tilbake. Denne gutten er så kvikk Skolenog oppvakt, og gjør bra framgang i skolen. Vi har mange elever nå, men nå er det jo så mye bedre å arbeide siden vi flyttet inn i den nye skolen.

I disse dager venter vi den nye jeepen til Asuncion, og Bruno skal reise ned å hente den. Det er mest vanskelig å tro at vi skal få en helt ny jeep. Må Gud signe den enkelte som har vært med å ofre, og gjort dette til en virkelighet.

J

Olav i 1965:

Arbeidet på stasjonen her i Paso er stort allerede, og det vil bli vanskelig for oss å etterkomme alle behov, når Anna i disse dager reiser hjem til en velfortjent ferie i gamlelandet. Heldigvis har vi fått tak i en innfødt evangelist, men hvem skal underholde ham?   Dette skritt har vi tatt i tro på at en eller annen vil føle sitt ansvar for å underholde en evangelist her. For første gang i fjor til skoleåret begynte, hadde Anna en internatskole med 9 skolebarn. Det er et stort behov, da disse barna kommer fra steder som ligger 812 mil borte. Men også på stedet her er mange barn som kommer til skolen. Det var jo derfor spørsmål om vi kunne fortsette med denne internatskolen, hvilket vi har gjort i tro. Med to norske og en innfødt evangelist, blir det sikkert nok å gjøre. Alle skal ha mat hver dag, skole, fire klasser i to skolerom som ikke er helt ferdige, kveldskole 2 ganger i uken, og møter søndag, tirsdag, torsdag og lørdag. Godt er det at vi har to flinke indianerjenter til å hjelpe til på kjøkkenet.

Bergliot forteller i 1967

Når jeg tenker på den første tiden her l Paso Cadena. da vi hadde skole under et tre på gårdsplassen, med noen få elever, og nå dette siste året, da vi har hatt 60 fordelt på tre klasser, og samlet l et prektig skolehus, så må jeg takke min Gud. som har hjulpet så vel På grunn av overanstrengelse, så sluttet vi skolen litt tidligere i år. Det er ikke lite arbeid med barna, da vi av de 60 elever hadde 14 her i internatet.

Vi har gjort en kalkyle over de barna som vi tidligere har hatt i internat-skolehjem. og vi regner med at det vil komme på ca. 1,80 kr. pr. dag pr. barn.

1968:

Søndag 4. 11. var det avslutning for skolebarna. Ca. 200 mennesker var møtt fram sammen med barna. De største elevene framsa sine vers og alle barna mottok sine vitnesbyrd. Det var et godt år for skolen, og mange lærte å stave og lese for første gang. I første klasse kan det være både 8-åringer og 14-åringer. Så dere forstår at her , er de aller fleste av befolkningen analfabeter. Så spør om det trengs skole! Festen ble avsluttet med norskbakte tebrød. hvor alle fikk sin store bit og appelsinsaft.

Innvielsen av Betania Barnehjem.

nnvielsen av Betania Barnehjem.

Lørdag 9. desember var vi samlet til en høytidlig innvielse av hjemmet for foreldreløse barn. Det var korte taler av flere, og den kombinerte spise-lesesal var fullt besatt av innbudte. Etter denne åpningsandakten ble vi servert "asado" med mandioka og semulegrøt.  Det  var  lett  å konstatere at det smakte godt. Så er barnehjemmet ferdig og tatt i bruk. Det er en ringe begynnelse, men en vet aldri hva det kan bli ! Dette hjemmet kom opp forholdsvis fort, fordi våre norske venner i Seattle sendte oss en sjekk på $ 800 som vi fikk fri disposisjonsrett  over. Disse pengene ble satt inn hjemmet, og i dag står det der ferdig. For litt mer enn 3000 n. kr. ble det ferdig. Men da er ikke trematerialene regnet med, for vi har jo hugget tømmeret i «vår egen skog», og da så --.

Stuksrud 1968

Vi har nå 6 barn på barnehjemmet. Den minste var bare noen timer gammel da vi fikk henne, så det er jo mye arbeid med henne. Med våre egne 3 unger har vi altså 9 til sammen i alderen 2 måneder til 13 år, og det er vi som må ta hovedansvaret for oppdragelsen av dem. Jentene våre er flinke til mangt, men å ha ansvar for et barnehjem maktet de ikke. Det fløt fullstendig med matstellet der nede, så nå har vi flyttet alt opp i huset vårt.

Skolen begynte igjen i slutten av februar med over 50 elever fordelt på 4 klasstrinn. Det er jo skolen  som  har  vært   mitt arbeidsområde i flere år, men skolearbeidet her liker jeg likevel ikke. Det ble for stor overgang fra moderne skoler med masse audio-visuelle hjelpemidler til de kummerlige forholdene her. Elevmateriellet er dessuten temmelig differiensiert, og det som læres, må terpes inn på skolen. Lekselesing er vanskelig å få til lier hvor   boligforholdene   er   så elendige.

Men vi ser det likevel som en stor oppgave å lære opp den yngre generasjon. Her er både evangelistemner og lærerspirer. En av elevene har til og med lyst til å bli doktor, og det kunne vel trengs, men ikke skjønner vi hvordan det skal gå til. Han er 14 år og går foreløbig bare i 4. klasse. Men gutten er vanlig bra begavet, så vi håper da han i l hvert fall må få sin folkeskoleeksamen, for siden å dra lenger inn i skogen som lærer og evangelist.

Rudolf 1986:

Den 27 februar 1986 hadde vi den glede å kunne innvie nyskolen i indianer kolonien i Paso Cadena. Caaguazu, Paraguay. Samme dato skulle også skoleåret begynne,så det ble arbeidet på spreng for  å bl i ferdig i tide. Byggingen begynte i oktober 1985 da skolen sluttet for året,så det ble en hard  tid for de opp til 15 - 20  arbeiderne som under Maximinos Velasques  ledelse satte opp bygget på  denne korte tiden. Mye av mursteinen ble laget i Paso Cadena. og likeså har indianerne tatt ut mye stein til grunnmuren, så  det skaffet også mange hardt tiltrengte arbeidsplasser under den verste tørke som har vært i Paraguay på lange tider.

2003: Skolen i Romerokue

 

 Copyright ® 2012 www.pymisjon.com