Tilbake til misjonærsiden

 Forrige kapittel - Neste kapittel

Vårt opphold der i det vakre Tranquerita ble dessverre ikke av så lang varighet. Vi hadde med papirer fra de lokale myndigheter i Bella Vista, som gav oss tillatelse til å begynne misjon på dette sted, men en paraguayer som bodde et par mil unna, kom stadig og krevde sin rett til stedet. Som oftest kom han ifølge med flere av sine venner og alle hadde skytevåpen med seg. Han mente at området hørte ham til og at han hadde papirer på det. Vi fikk aldri se disse papirene, men da myndighetene i Beila Vista tross alt lå 7,5 mil unna og vår kjære Carmen også ble alvorlig syk, besluttet vi oss for å begynne den møysommelige vandringen tilbake. Det var et tungt og vanskelig skritt å ta. Hva kunne Gud mene? Den menneskelige tanke står ofte stille. Det er så vanskelig å fatte de mange hvorfor. Var det da ikke Guds vilje at vi skulle begynne misjonsarbeid blant indianerne?

Av samme mann som med våpen i hånd truet oss vekk fra Tranquerita, fikk vi leie tre oksespann. Alle vognene var overbygd slik at vi innimellom kunne sette oss inn i skyggen, men for det meste trasket vi bak i sol-steken. Vi fikk plassert den stakkars Carmen så behagelig som mulig og så gikk det langsomt, men sikkert tilbake til Beila Vista. Etter flere dagers langsom «oksedilt» var vi omsider tilbake i «Paddebo», som vi hadde kalt hytta til bestefar Sanchez. Det var nok godt for Carmen å komme tilbake, for nå kunne hun få bedre stell og hjelp. Men prøvelsene tok ikke slutt, sykdommen forverret seg og vi

skjønte snart at det gikk mot slutten. Denne unge kvinnen var en fin sjel. Hun var åndsdøpt og vi hørte henne ofte prise Gud i tunger i denne siste tiden. Selv om hun hadde store smerter bar hun dem med stor tålmodighet til siste stund.

Da våre venner var fattige og trematerialer dyre, tok bestefar Sanchez ned den ene veggen som skilte de to rom hvor de bodde. Denne veggen var nemlig satt opp med trematerialer, som nå kom godt med. Sammen med den unge enkemann laget han til en kiste for Carmen's avsjelede legeme. Det ble både lav og smal, så det var så vidt det ble plass i kisten. Men de hadde ikke tid til å gjøre den om da begravelsen måtte skje innen 24 timer p.g.a. klimaet. Og med kisten på en oksekjerre gikk det lille gravfølget avsted til den lille kirkegården som lå et par kilometer utenfor landsbyen. Da de evangeliske selv må ordne med sine begravelser, gikk den unge enkemann i forveien med en spade over skulderen for å grave opp en grav for sin hustru. Det var nok en tung gang for ham spesielt med tanken på de tre små barna som nå hadde blitt morløse. Men håpet om gjensyn la en demper på sorgen. Vi visste hvor Carmen hadde tatt veien, men hva med de mange av hennes stammefrender langt innover i skogene som enda ikke hadde hørt evangeliet? Som levde i absolutt uvitenhet, hva med dem?

Paraguay trenger evangeliet.
Indianeren trenger evangeliet.
Alle trenger evangeliet.