STARTSIDEN   VÅRE SIDER    MISJON    BOKPROSJEKTET   PARAGUAY   INDIANERNE   FILM   BILDER   SØK   LINKER   OVERSIKT   KONTAKT

 

Tilbake til misjonærsiden

 Forrige kapittel - Neste kapittel

 

    Kapittel 7

Pionermisjonærene

”Ut til Paraguay”

   I Paso Cadena

  Skolearbeid blant indianerbarn av Guaranistammen.

 

Den lille hytta så nokså skrøpelig ut med gresstak og jordgulv, som jo er det vanlige for slike ranchitos, men etter å ha ordnet opp litt, kunne vi flytte inn med våre kasser og bylter av forskjellig slag. Ca. 60 høns og 4 smågriser, samt noen ender fulgte også med i kjøpet, og da det manglet endel dører i hytta, trippet hønene ut og inn som de ville og smågrisene var ikke akkurat så beskjedne de heller. Etterhvert ordnet vi oss jo litt bedre både med dører og litt av hvert annet, men ranchitoen forble vårt hjem under hele første periode.

Men det aller viktigste spørsmålet sto tilbake. Ville indianerne ta imot oss? Vi behøvde visst ikke bli lenge i tvil om det. Vi hadde ikke før lesset av lasset før de første plutselig dukket opp på gårdsplassen. Ryktet hadde gått foran og de hadde på en eller annen måte fått greie på at vi var kommet for å drive misjon blant dem. Hva misjon egentlig var hadde de nok liten forståelse av, men de hadde nå i hvertfall fått høre at det skulle komme noen gringos for å hjelpe dem og nå kom de for å se hvordan disse tok seg ut. Det bodde to forskjellige indianerstammer i skogene rundt Paso Cadena, guarani-indianere og apytereindianere. Guarani-indianerne var glade og godlynte folk. Som sine halvbrødre, paraguayerne, var de meget omgjengelige og pratsomme. Men apytere-indianerne var helt annerledes, mer lukkede og mørke til sinns.

Som et viktig ledd i all ny misjonsvirksomhet blant primitive folk, begynte også vi i all beskjedenhet med skolearbeid. Det er sagt at misjon det er å gi folket evangeliet, ikke bare muntlig, men også skriftlig. Det ligger nok mye sannhet i dette, og skal vi drive misjon blant analfabeter er en av de første oppgaver å lære dem å lese, så de selv kan ta til seg av Bøkenes bok, Bibelen, som på guaranispråket heter Ñandeyara Ñee, dvs. Vår Herre taler. På denne tiden var det ca. 70% analfabeter i Paraguay, men det er vel lite sannsynlig at indianerne er regnet med i denne statistikken, for noen folkeopptelling blant dem er det vanskelig å gjøre. Og det var de færreste blant paraguayerne utover på landsbygda som kunne lese. Lensmannen i den nærmeste landsby, Santa Ana, halvannen kilometer fra Paso Cadena, kunne heller ikke hverken lese eller skrive enda han skulle være den øverste myndighet i en landsby på 500 mennesker!

Allerede uken etter at vi kom til Paso, samlet vi de første barna til skoleundervisning. Det var ikke så mange til å begynne med og de visste vel knapt hva skole var for noe. Dessverre ble det bare barn fra guaranistammen som kom. En storhøvding for apyterestammen nektet å sende sitt folks barn til skolen, skjønt det manglet ikke på lyst fra barnas side. Vi hadde f.eks. Joe, en ung gutt fra denne

 

stammen, som gjentagne ganger trosset høvdingen og kom til skolen. Tilslutt kom to av høvdingens soldater og hentet ham, bevepnet med lange pisker. Han måtte pent følge med tilbake til skogen og siden fikk vi se at de hadde klippet av ham hele den svarte luggen, han var aldeles som glattbarbert over hele hodet. Det var straffen for at han hadde trosset høvdingens bud og det var en fryktelig skam. Vi hadde også siden stadig besøk av den stillfarne Joe, men på skolen kom han aldri mer.

Undervisningen foregikk under et stort tre midt på gårdsplassen. Vi la planker over noen tomme såpekasser til benk, og over en tro som hønsene drakk vann av la vi en annen planke og dermed hadde vi pult. Så var hele utstyret i orden! Skolen kunne begynne! Her holdt vi til i lengere tid, men etter noen måneder kunne vi flytte inn i en ny ranchito, slik at forholdene ble litt bedre. Men den var naturligvis som alle andre ranchitos og det var helt umulig å gardere seg mot slanger og annet kryp. En ettermiddag mens barna satt stillferdig og skrev skjønnskrift med penn og blekk, hendte det: en lang buktende slange kommer glidende over fanget til en av småjentene. Men indianerbarna bevarer fatningen, de er skogens barn og har lært å venne seg til litt av hvert. Hun lar den rolig krype over fanget sitt, men så snart den kommer ned på jordgulvet vet hun å si ifra. De større guttene bevepner seg med kjepper og så begynner jakten på slangen. Det varer ikke lenge før den ligger i en grop bak skolehuset. Vi trodde alle at den var død, men da Ruth senere på dagen skal ut på majokplantningen og hente noen røtter til middag, får hun se den «døde» slangen komme krypendes opp igjen. Så ble den da slått i hjel for annen gang og nå ga de seg ikke før de var aldeles sikker på at den virkelig var død.

Skolen er elsket av barna i Paso. Den åpnet en helt ny verden for dem. Lek og arbeid gikk med liv og lyst. Da vi fikk endel fargeblyanter fra søndagsskolen i Norge, fikk de begynne å tegne og her fikk de riktig utfolde seg og la fantasien få fritt rom. Det viste seg snart at de hadde en enestående fargesans, men tegningene var alltid de samme, blomster, planter og dyr, som jo var indianerbarnas verden. Hva annet hadde vel de sett?  

 

 

Tilbake til misjonærsiden

 Forrige kapittel - Neste kapittel

 

Copyright ® 2012 www.pymisjon.com