STARTSIDEN   VÅRE SIDER    MISJON    BOKPROSJEKTET   PARAGUAY   INDIANERNE   FILM   BILDER   SØK   LINKER   OVERSIKT   KONTAKT

 

Indianerkvinnene gir diskrimineringen i Paraguay et ansikt.

 

Av José Alvarez 

 

De lidende ansiktene til indianerkvinnene som vandrer omkring i Asunción, hovedstaden i Paraguay, og byene inne i landet, for eksempel verdensbyen Ciudad del Este, viser den umenneskelige diskriminering som tusenvis av mennesker i Latin-Amerika utsettes for.

 

I et av møtene organisert av CONAMURI (Nasjonalkoordinator for arbeiderkvinner på landsbygda og urbefolkningskvinner i Paraguay) der flere enn 50 kvinner fra forskjellige grupper møttes, er det blitt uttalt at kvinnene lever i et land der menn, men særlig kvinner, barn og unge flytter til hovedstaden for å overleve på matrester de måtte få. Dette skjer i et land som har to vannkraftverk, hvorav ett er det største i verden.

 

“I Paraguay, må vi urbefolkningskvinner, menn, unge, voksne og barn gi opp litt av vår verdighet og forlate de landområdene som ble frarøvet oss for over 500 år siden. Vi diskrimineres på grunn av våre skikker, vår kultur, våre språk”, sa de i en offentlig meddelelse.

 

Den paraguayanske Nasjonalkongressen godkjente imidlertid ved lovvedtak allerede i 1981 Statutter for urbefolkningssamfunn med målsetning om å bevare sosiale og kulturelle skikker hos de urbefolkningsgruppene, samt bedring av livsvilkårene og reell deltakelse i den nasjonale utviklingsprosessen.

 

Det er praktisk talt ingen deltakelse fra de urbefolkningssamfunnene i utviklingsprosessen, de fleste av indianerbarna får ikke noen skolegang, ingen statlige organer tar seg av dem og “det som skulle være obligatorisk og gratis” i grunnskoleutdannelsen, og lovfestet i grunnloven, eksisterer praktisk talt ikke. 25 år etter sanksjonen av nevnte lov sier de innfødte kvinnene at de lever i “et land der noen karrer til seg rikdom, mens andre må strekke ut hånden for å tigge. De innfødtes smerte og lidelse er en konsekvens av et system der de som har makt, de som bestemmer er “mburuvicha”, (myndighetene), fratar oss våre landområder uten å respektere vår kultur”, sier uttalelsen fra CONAMURI.

 

De stadfester at: vi urbefolkningskvinner er de som har aller minst, ved det at vi er kvinner, ved at vi er fattige, og at vi er innfødte. “Vi har ikke drikkevann, helsesentra. Våre døtre og sønner dør på grunn av manglende legebehandling, og mange av oss dør i barsel, på grunn mangel på legetilsyn i våre nærområder. Flertallet av oss er analfabeter. Vi har ikke tilgang til grunnskoler, allmennfaglige skoler og i hvert fall ikke til universitetene”.


Situasjonen for de urbefolkningskvinnene i Paraguay er ikke veldig forskjellig fra de andre landene i Sør-Amerika, ifølge det som ble uttalt i Montreal-erklæringen i Canada, 15. oktober 2007, av
Nettverk for av urbefolkningskvinner om biologisk mangfold (la Red de Mujeres Indígenas sobre Biodiversidad”. Vi er dem som beskytter, bevarer og videreformidler tradisjonelle kunnskaper fra generasjon til generasjon, derfor krever vi full og reell deltakelse i alle prosesser som angår rettigheter vedrørende vår kunnskap, nyvinninger og ressurser, herunder deltakelse i arenaer der beslutninger fattes, slik at artikkel 22 i FNs deklarasjon om urbefolknings rettigheter oppfylles, uttrykkes det i en del av erklæringen.

 

Erklæringen sier også at “vi innfødte kvinner er fremdeles de mest utsatte hva angår demografiske indikatorer for utdannelse, helse, fattigdom, matvaresikkerhet, samt reell deltakelse i maktarenaer og beslutningsprosesser på nasjonalt og internasjonalt nivå.

 

Vi vil figurere i indikatorene for å evaluere utviklingen mot målet 2010, som ikke tar hensyn til den situasjonen vi befinner oss i.”

I enkelte muséer ved grensen mellom Paraguay, Argentina og Brasil, beundrer turistene fra alle verdens kanter, fotografier og gjenstander som viser den originale kulturrikdommen og den opprinnelige naturen som ble ofret for å bygge Itaipu Binacional, det største vannkraftverket i verden.


Men den ene regjeringen etter den andre skjuler og diskriminerer denne grunnleggende delen av rasens identitet når de setter tilside guaranifolket, de har ingen områder der de kan arbeide og fremme sitt rike kunsthåndverk eller der de får ta del i menneskelige verdier som ydmykhet, toleranse og respekt for mennesket.

 

Det finnes muligheter til å forbedre menneskenes levekår i urbefolkningssamfunnene, men det er en klar mangel på politisk vilje. Det er derfor de innfødtes organisasjoner etter hvert knytter seg til andre organiserte grupper for å få økt innflytelse. Med denne strategien søker de å konsolidere sin kamp for å overleve og å oppnå at kulturelt mangfold får et verdig rom i folkegruppenes sameksistens.

 

Et annet alvorlig problem som angår de viktigste urbefolkningsgruppene i Paraguay, er den administrative korrupsjonen i de statlig styrte fondene som har som målsetning å hjelpe urbefolkningssamfunn. Som eksempel på dette kan vi nevne at ingen av landsbyprosjektene som hadde de innfødte som målgruppe, gjorde noe fremskritt, ifølge informasjon fra revisjonen i Paraguay. Grunnet mangel på oppfølging fra prosjektansvarlige for de innfødtes komitéer, ble ikke et eneste ett av prosjektene for investering i landsamfunnene (RC) avsluttet, ifølge Riksrevisjonen i Paraguay.

 

Blant de urbefolkningsgruppene som er berørt er Ñu Apua, i Choré-distriktet, og Yhapy, de Yryvukua (San Pedro fylke). I Ñu Apua begynte de et prosjekt med produksjon av vanningssystem, og i Yhapy forsøkte de med melkeproduksjon. Ingen av programmene fungerte, og landsbyoverhodene vet ikke engang hva som skjedde med deler av utbetalingen av de 92 millioner guaranies, eller hvem som var komitéens regnskapsfører, eller navnet på den personen som forfalsket underskriftene på regnskapene.

 

I begge samfunnene er prosjektene brukt til å svindle innfødte og ikke til forbedring av deres livsvilkår, ifølge anmeldelsene. I Paraguay skulle prosjektet Investeringer i Landsamfunn finansiere 396 komitéer som det ble utbetalt mer enn 33 milliarder guaranies til. Bare i San Pedro fylke, (i nordområdet i Paraguay) var utbetalingen 9.500 millioner guaranies som den paraguayanske stat må betale, uten å oppnå målene.

I Ciudad del Este, ansett som den “økonomiske hovedstaden i Paraguay og i MERCOSUR” leter familiene Mbya Guaraní etter noe å spise under den brennhete desembersolen. Barn, menn og kvinner fra landsbygda holder ut i 40 graders varme, og uten sko på føttene vandrer de rundt i gatene for å bønnfalle folk om en liten matbit. Det er sjelden de får noe.

De minste barna putter en plastikkbit i munnen for å stille den verste sultfølelsen. Det er den ytterste fattigdom, takene deres er laget av plastdeler, papp eller gamle stoffrester. Disse familiene viser at det ikke er mulig å bo på landsbygda, og derfor ser man stadig flere innfødte tiggere i de største byene i Paraguay.

 

 Copyright ® 2012 www.pymisjon.com