STARTSIDEN   VÅRE SIDER    MISJON    BOKPROSJEKTET   PARAGUAY   INDIANERNE   FILM   BILDER   SØK   LINKER   OVERSIKT   KONTAKT

 

Korsets Seier 14.juli 1989

 

Barnehjemmet ble hennes redning

 

Jorunn og Lars M. Førland 

 

 To år var Mirian da hun ble bragt til barnehjemmet i Ypacarai. Den lille kroppen var full av lus og sår, og med en mave full av innvollsormer. Ikke rart at øynene var alvorlige og triste... Og det fortsatte de å være i uker, - ja, måneder.

I dag er Mirian 21 år og går sitt tredje studieår i sykepleien i hovedstaden Asuncion med NORAD-stipend. I alle disse årene har hun hatt sitt hjem på barnehjemmet, eller Hogar Norma som vi kaller det i Paraguay.

Toåringens  triste blikk forble ikke alltid slik. Etter hvert merket vi en forvand-lingsprosess. Den lille blomsten begynte sakte å springe ut. Øynene ble lysere og smilet lå på lur. Vi måtte bare la den lille jenta få tid på seg... Forvandlingen      skjedde gradvis. Når sårene på den lille kroppen ble borte og ma gen hadde kvittet seg med sine «inntrengere», når hun fikk på seg rene klær, når hun fikk lov å sitte på fanget til «tante» eller «onkel», når magen ble mettet av næringsrik kost, og etter mange andre «når», - da skjedde det: Jenta begynte å smile! Og det har hun faktisk holdt på med siden...

Det er ingen tilfeldighet at Mirian idag utdanner seg til sykepleier, - for omsorg for andre, ikke minst de små, har hun vist lenge.

Så snart som de små armene hennes var sterke nok, ville hun bære de mindre «søs ken». Spesielt den seks år yngre Carlos la hun sin elsk på. For Carlos hadde klump-føtter før han ble operert, og da var det at Mirian ble hans ben. Hun bar ham til spisebordet, hun bar ham til WC, hun bar ham til lekeplassen. hun bar ham til porten.

 

Og når de andre ungene løp -onkel" i møte når han kom kjø rende inn, var det ofte Mirian og Carlos som nådde fram sist. Mange av de som har hatt, eller som for tiden har sitt hjem i Hogar Nonna, kom til oss i samme tilstand som Mirian. Blikkene var triste, og magene sterkt oppsvul-met. Ja, lille Samuel var endog grå i håret av underernæring den dagen han kom sammen med sine tre søsken.

I alt er 21 av disse barna nå

flyttet ut, og elleve av dem er gift og har stiftet egne hjem. I dag består «storfamilien» av 18 små og store, og vi kan vel si det slik at hjemmet nå ønsker å favne de svakest stilte i dagens Paraguay, de fysisk og psykisk underutviklede barna. Ti av sistnevnte gruppe har sitt hjem der i dag.

Og ikke minst på grunn av nettopp de, har vi flere nasjonale medarbeidere som hver har sine ulike arbeidsoppgaver på barnehjemmet. Dette krever ikke så lite uttellinger hver måned, i tillegg til kostutgifter, vedlikehold o.a. De fleste midler kommer fra enkeltpersoner i Norge, og PYM's barnefond gir ett fast bidrag pr. kvartal. Gjennom 21 år har flokken av barn og ungdom fått sine måltider hver eneste dag. Gud har

hjulpet igjennom. Men det har også vært en trosvei. Hva utgiftene ville bli for neste kvartal har vi kunnet beregne, men innkomstene kjente bare Gud...

Vi berettet litt om Mirian til å begynne med. Hun er bare en av 49 andre som har eller har hatt sitt hjem i Hogar Nonna. Når hun nå om kort tid er ferdig med sin syke-pleierutdannelse, er hun klar til å gå inn i misjonens oppgaver på den sosiale sektor, foreløpig for et fireårs engasjement. Dette ser vi på som stort og verdifullt. Tross alt, -det største er at Mirian er frelst, og med Gud har hun gjort en avtale for hele livet... Bamehjemmets kasserer er:

Ingebjørg Birkeland, Sandbekkfaret 71,2007 Løvenstad.

I dag er Mirian 21 år og utdanner seg til sykepleier, for omsorg for andre, ikke minst de små, har hun vist lenge. 

 

 Copyright ® 2012 www.pymisjon.com