Misjonsinteressen har et annet uttrykk nå enn før. For eksempel i ungdomskulturen, som er nesten lik over hele verden. Her kan korttidsmisjonæren gå inn i veldefinerte oppgaver direkte. Det er noe av det den nyvalgte hovedstyrelederen i PYM, Rudolf Leif Larsen, gir uttrykk for i møte med KS.

Oddwin Solvoll

­ Det har lett for å etableres et rykte om at det var bedre før. Personlig kan jeg ikke se at det er dalende misjonsinteresse i våre menigheter. Men tidene forandrer seg og vi må ta i betraktning at misjonsinteressen har et annet uttrykk nå enn før, den kanaliseres på en annen måte. Unge mennesker har en unik mulighet til å nå andre unge nesten hvor som helst , ettersom ungdomskulturen er nesten lik over hele verden. Dette setter andre krav til både forberedelse og metoder, sammenlignet med det som mange pioner-misjonærer har gått inn i.

"Teltmaker-tjeneste" i lukkede land er en tilnærming som utfordrer unge mennesker. Det er ofte en skjult, men svært viktig misjons-tjeneste.

Også misjons-feltene har forandret seg. Mange steder fins det livskraftige menigheter og dyktige ledere, noe som vil gjøre at misjons-innsatsen må tilpasse seg en annen virkelighet. Og nye felt er en konstant utfordring til oss alle. Det er en helt annen mulighet til å gå videre i dag, sammenlignet med tidligere tider. Det gjelder både med tanke på menneskelige ressurser, som andre forhold. Misjon er er felles-tiltak, som ikke er begrenset til norske menigheter...men inkluderer alle troende alle steder.... Og vi trenger hverandre..og må gå sammen...videre!

Dette sier den nyvalgte hovedstyreleder for De Norske Pinsemenigheters Ytremisjon (PYM), Rudolf Leif Larsen fra Larvik.

­ Mange ungdommer engasjerer seg i Team Action. De reiser ut på misjonsmarken og gjør et veldefinert arbeid, og ofte for en begrenset tidsperiode. Det er klart at disse yter noe i misjonens interesse. Noen av dem reiser senere ut som permanente misjonærer. Det så vi tydelig i KS for kort tid siden, sier Larsen men presiserer at det fortsatt så absolutt er behov for at misjonærer gir en større del av sitt liv på misjonsmarken.

­ Forkynnelsen må fortsatt være kulturrelevant, og i mange kulturer tar det tid å lære dette, slår Larsen fast.

Stor misjonsinteresse

 Han er ikke enig i at det er en dalende misjonsinteresse blant pinsevennene. Det inntrykket kan man bare få dersom man utelukkende ser isolert på antallet tradisjonelle misjonærer som bosetter seg i misjonsland over flere år. I 1993 var det 139 misjonærer ute, i 1998 var det 143 misjonærer. Med andre ord, ingen nedgang.

­ Dersom økonomien er et uttrykk for misjonsinteressen er den også noenlunde slik som før, fastslår han. Og vi har mange lojale menigheter i pinsebevegelsen. Over 90% av menighetene betalte kontingenten til misjonskontoret i fjor. Det sier vel noe om misjonsinteressen!  

Misjonsgløden er ikke død!

Og dette vet Rudolf Leif Larsen noe om. Han har allerede vært aktiv i noen år i PYM. Misjonsarbeidet kjenner han meget godt fra innsiden da han sammen med sin kone, Brit-Lajla i tre perioder har vært misjonærer blant indianerne i Paraguay.

Preget av misjon

Alt i 12 årsalderen begynte misjonskallet å demre for Rudolf Leif Larsen. Det bodde ofte predikanter og misjonærer i barndomshjemmet i Bodø. De fikk være med å prege barndommen. Særlig godt husker Rudolf Nord-Norgesstevnet som i 1960 ble arrangert på Bjerka. Der talte Japan-misjonær Olga Skauge. Det gjorde et dypt inntrykk på det lille guttehjerte.

­ Jeg lot meg inspirere av bøker også, forteller Larsen. ­ Først og fremst Bibelen. Jesaja 6, 8: "Her er jeg send meg", var et stadig tilbakevendende vers.

Annen misjonslitteratur var også med på å prege unggutten. For eksempel "Auka Indianerne" som beskrev fem amerikanske misjonærers innsats for å nå en isolert stamme. Alle fem ble drept.

Utdanningen ble valgt ut ifra hvilke oppgaver Rudolf Larsen regnet med var relevante. 18 år gammel begynte han på sykepleieskolen i Bodø.

Dermed var det gjort

I den tiden flyttet også en ung jente, Brit-Lajla, til Bodø for å gå sykepleierskolen. Hun gikk også på møtene i Filadelfia. Siden hjemmet hadde "åpne dører", var menighetens ungdom ofte innom. Da kom de i snakk om hva som opptok dem.

­ Begge  var vi opptatt av misjon, og dermed var det gjort, forteller Rudolf. Etter at Brit-Lajla hadde avsluttet jordmorskolen, og Rudolf sykepleier-skolen, 

giftet de seg i 1969. Rudolf  gjennomførte pliktår, sivilarbeid og spesialutdanning i anestesi . Hele tiden var de aktive i menigheten i Bodø og Sandnessjøen hvor de etter hvert flyttet. Under en kort-bibelskole i Mo i Rana måtte vi bestemme oss for om kallet til misjons-tjeneste skulle realiseres eller ei...og etter mye kamp kunne ikke svaret bli annet enn "Ja".

Et år senere, i 1976, ble de sammen med barna Elisabeth og Ruben sendt ut til Paraguay fra Filadelfia, Bodø.

Farsfigur

­ Jeg husker godt mitt møte med misjonssekretær Hans Svartdahl, forteller Rudolf. Han var som en farsfigur. Han rettledet, puffet på i prosessen med å bli antatt som misjonær og trodde på en. Det er en viktig funksjon! Vi fikk et godt forhold, som vi har enda.

­ Hvilke utfordringer venter du som leder av PYMs hovedstyre?

­ Det er utrolig inspirerende å bli vist denne tilliten. PYM står nå foran mange spennende utfordringer som medfører stor aktivitet på misjonskontoret, beretter Larsen inspirert. Da er det en del av styrets oppgave å tilrettelegge slik at de involverte ikke sliter seg ut. Vi må tenke strategi, økonomi, samarbeid, partnerskap og samordne kreftene for videre satsning sammen med de nasjonale kirker. Samarbeidet med Bistandsnemnden / NORAD, er også en svært viktig del av arbeidet. Det drøyer misjonsmidlene med mange millioner.

­ En annen side som gjør at det er veldig fint å sitte i PYMs styre er samværet med styrets øvrige medlemmer. Det er ressursrike personer med mye erfaring. Det er rett og slett oppbyggelig å arbeide i styret ­  ikke belastende. Jeg vil legge vinn på at vi kan opprettholde denne gode tonen i styret, slik at de  rike ressursene kan resultere i videre ekspansjon for Guds rike.