Bibelskolen som i år ble arrangert av menigheten i Ypacarai, ble til stor velsignelse for oss alle. Forstandere, evangelister og eldste fra våre forskjellige felt her i Paraguay kom. I alt var vi rundt 20 faste deltagere. Forstander Juan Osorio Alderete, bror til Leonardo Alderete som besøkte Norge i fjor vinter, var kalt til hovedbibellærer. Hans studier var mer enn teori og studie. Det ble i sannhet et budskap til alle. Andre nasjonale vitner talte også. Bønnesamværene, møtene, samtalene var av oppbyggelig art, og alle var glade for fornøyde. P.g.a. regn siste dagen ble en del venner igjen i kirken, så vi fortsatte litt lenger enn beregnet. Men i dag, mandag, reiste de siste. For meg personlig var det en stor opplevelse å få være sammen med alle våre medarbeidere igjen. Jeg hadde ikke truffet mange på flere år, så det var riktig gildt å se dem igjen og sitte ned å samtale med dem. Mange har vokst både personlig og åndelig, og nye er kommet til. Vi takker Gud av hele vårt hjerte for denne fine bibel-skoleuka. Samtidig vil jeg minne dere alle om å fortsette å be for våre evangeliske arbeidere. De står utsatt til og trenger daglig styrke og hjelp for å kunne stå i kampen. Det var litt vondt å tenke på et par brødre som ikke var med oss i år p.g.a. fall. Det er ikke lett å finne erstatning for disse, men vi har den tro til vår store oppdragsgiver at han har alt i sin hånd og vil nok lede verket sitt framover på riktig måte.

20. september, bare to dager før bibelskolen skulle begynne var jeg utsatt for kollisjon inne i Asuncion. Det kunne fort ha blitt skader på oss i bilen, men vi kom fra det bare med slag her og der. Jeg har sannsynligvis knekt et ribbein, og de tre barna våre slo seg bare litt. Men bilen fikk litt av en trøkk. I et kryss ble vi påkjørt av en råkjører som kom fra venstre i temmelig stor fart. Bilen vår, den nye Kom-bien, ble truffet på bakhjulet, veltet over på høyre side, skled på broleggingen flere meter, slo borti fortauskanten og ei mast og kom seg opp på hjulene igjen og ble stående med fronten i motsatt retning av det vi kjørte. Den andre bilen fikk store frontskader. Føreren av den andre bilen var bare en unggutt uten sertifikat. Bilen han brukte var på verksted til reparasjon og var helt uten forsikring. Politierklæringen gikk helt i min favør, men denne gutten har ingenting å betale med og eieren av bilen har heller ingenting med dette å gjøre. Guttens sjef som har et lite verksted påtok seg imidlertid ansvaret, og jeg kjørte bilen dit. Der er bilen nå. De gjør alt de kan, sier de, for å få den i orden igjen, og den vil nok sikkert bli nogenlunde bra, men som den var før killisjonen blir den neppe. De gjør det så enkelt og billig som mulig. Det var en skade til temmelig mange tusen kroner og jeg er spent på hvordan den blir. Kombien var fra vår side heller ikke kaskofor-sikret. Misjonen håret eget forsik-ringsfond som gjelder skader misjonens biler påfører tredje person. En kaskoforsikring i et selskap her ute koster ca. 6000 kr. pr. år, og dette har vi ikke hatt råd til. Bilen blir nok i kjørbar stand igjen. Jeg kan være glad at det i det hele tatt blir gjort noe med den, og at vi som var i den kom så og si helt uskadde fra det. Ja vi takker Gud midt i elendigheten.

For noen uker siden led vi et annet tap. Den ene melkekua vår døde. Det hjalp ikke hvor mye dyrlegen foret med vitaminer, sprøyter og andre ting. en morgen lå den død. Nå har vi bare to melkekuer igjen. Disse gir nok melk til drikke, men vi lager verken smør eller ost lenger. Snart skal disse ha kalv igjen, så da vil det bli en tid med nesten ikke noe melk. Ungkviga venter også kalv og vi håper den vil bli ei god melkeku, men det vet vi ikke noe om før den har kalvet.

De to små kalvene vokser og trives. Det er tanken at disse etter hvert skal erstatte de gamle kuene, men vi håper de gamle ikke dør før de unge gir melk. 

Med barna på barnhjemmet er alt bra. Skolebarna har hatt sin andre eksamen dette året, og resultatene er litt opp og ned. Noen er motiverte til skolearbeidet, andre ikke. Og resultatene blir deretter. Stort sett går det bra, men vi regner med at et par elever kommer til å gå om igjen klassetrinnet sitt. Nancy og Samuel går ut av folkeskolen i november, og deres karakteær avgjør om de skal gå videre på colegio eller ei. De tre store som går på colegio, har eksamen i disse dager. For ei av disse går det riktig bra, men de to andre har ikke interesse eller giv nok til å studere. Men vi håper selvfølgelig de skal klare seg slik at de kan få fullført colegio. Alle er friske og fulle av liv. Mange er dem er med og synger i menigheten. Tilla, Pimpa, Nimfraog Såra danner en egen kvartett. Vi arbeider litt med tanken på å lage en kassett med disse jentene.

Lippen, en organisasjon tilsvarende Søndagsskoleunionen, har forespurt om vi ikke kunne hjelpe dem med å lage en kassett med barnesanger. Det er stort behov utover på landet, sier lederen og han har allerede gjort en del forberedelser. Nå venter han bare på anledning til å leie et studio. Her hjemme øver vi, og det skal bli interessant å se hva det kan bli til. De store jentene danner flere grupper mellom seg. Isaac har blitt veldig flink på gitar. Han er rene solisten. og synger og vitner i møtene.

Før bibelskolen var han tre uker i Paso Cadena og hjalp til der. Han trivdes riktig godt, og han er blitt forespurt om å komme dit igjen. Han er jo indianer, og han gjorde inntrykk på indianerene der oppe både når det gjaldt sang. vitnesbyrd og måten å være på. Vi kan også bekrefte at han også her er veldig kjekk og fin. Vi er meget takknemlige for den hjelpen som er kommet til å sette opp et lite verksted for han og Flaminio.

Ellers går livet sin vante gang, til tross for kaos i hele landet heretter drapet på Somoza. Myndighetene har satt alt inn på å finne ugjerningsmennene. Det er kontroller overalt. På veien til Atyra i dag ca. 25 km. var det hele 5 kontroller. Alle som ikke har sine identitetspapirer i orden, får problemer. Det er en hel del utlendinger som alt er blitt utvist. Rykter svirrer over alt.

Noen steder settes i gang husundersøkelser, og alt dette sprer frykt, for myndighetene går hardt til verks. De aller fleste misjonærene har de nødvendige papirer, men det er et par som holder på å søke om oppholdstillatelse, og for disse er ikke alle papirene i orden. Disse har vi anbefalt å holde seg helt i ro og ikke ferdes på gaten. Dette er en situasjon som vi håper går over om en stund. Vi føler oss ikke truet eller utrygge, men det er uvant med alle disse kontrollene og alt oppstyret rundt det hele. Det er godt å hvile i Herrens trygge favn og merke hans omsorg for oss fra dag til dag. Vi sanner visdomsordene fra fedrelandssalmen vår:

«Vil du ikkje verja by og land kan vaktmann oss ikkje trygga.» Nei, hans bevarende kraft er ufattelig stor. Selv om han kan tillate visse ting i våre liv, er vi likevel forvisset om at han vet å sette grenser for våre prøvelser.

Må så Herren velsigne dere alle. Takk for all hjelp både av åndelig og materiell karakter. Vi gleder oss over å være med på dette store verket å bygge Guds menighet her i Paraguay sammen med alle dere.

Kjærlig hilsen Lars, Berit, Anders, Rigmor og Thorleif