Den sterke fokuseringen på prosjekt i misjonsarbeidet i Paraguay de siste årene er til rik velsignelse for befolkningen. Særlig gjelder dette blant indianerne. Men hjelpeinnsatsene kan lett få en slagside, mener erfarne misjonærer i landet.

I Paraguay: Oddvar Johansen, Korsets Seier

Misjonærene Gunvor og Ingvald Skretting har akkurat svingt bilen inn på den åpne plassen foran misjonærboligen i Paso Cadena. De 47 milene fra hovedstaden Asuncion har tatt nærmere ti timer. De siste seks milene på en humpete vei med den typiske røde sanden vi kjenner igjen fra mange misjonsfelt, som trenger seg inn i nesebor, øyne og ører.

Vi sitter på balkongen og hører syngende ungdommer i det fjerne. Solen er i ferd med å gå ned. Myggen har meldt sin ankomst, og lyden av frosker og fugler forteller at vi er langt fra storbyens larm.

Et prisverdig arbeid

Jeg sitter kanskje i glasshus siden jeg selv er utsendt på et prosjekt. Men jeg mener at Paraguay trenger flere menighetsbyggende misjonærer, sier Ingvald Skretting. Selv er han blant den type misjonærer man kalles prosjektmisjonærer, men liker ikke å kalles det. For han anser at han først og fremst er en menighetsbyggende misjonær.

Den kategori misjonærer som driver prosjekt gjør en prisverdig innsats for å hjelpe mennesker i nød. Misjonens kall gjelder både ånd, sjel og legeme, og derfor er det viktig å hjelpe mennesker som trenger de helt fundamentale ting for å overleve. Det er viktig å understreke at misjonærer som står i mer typisk U-hjelpslignende oppgaver ikke er annenrangs misjonærer.

Slike hjelpeinnsatser har særlig blitt mulig etter at Direktoratet for norsk utviklingshjelp, NORAD, har vært svært generøse når det gjelder de prosjekt  misjonsorganisasjonene driver.

Våre mange prosjekt er verdifulle, men vi må sørge for at ikke de menighetsbyggende misjonærene forsvinner til fordel for de som driver prosjekt, sier Skretting.

Han ser at fristelsen til å få seg et prosjekt så absolutt er tilstede. Særlig ettersom det fører med seg en bedre økonomi for både arbeidet og misjonæren. Realiteten viser at dersom man kommer ut på prosjekt, er det vanskelig å kombinere dette, dersom man ikke fra før også står i et aktivt menighetsarbeid. Misjonærer i prosjekt kan dessuten få et distansert

forhold til de nasjonale, ved å ha en langt bedre økonomi og fordeler enn misjonærer som står i «vanlig» menighetsarbeid.

Jeg mener at prosjekt bør komme som en naturlig del av det menighetsbyggende arbeidet, sier han.

Ønskes av nasjonale ledere

Ingvald Skretting står altså selv i en prosjektarbeid, men han ønsker likevel å trykke på den faren.

- Siden jeg selv er prosjektmisjonær, er det ikke min mening å sage av grenen jeg selv sitter på. Men man må ha lov til å ytre et slikt ønske uten nødvendigvis å sette det opp mot de prosjekt som er igang. Det er ingen negativ kritikk av det som er igang som får meg til å ytre ønske om flere misjonærer med underhold fra menighetene, og med tid og evner til å ta seg av evangelisering og menighetsplanting   sammen med de nasjonale, sier han.

- Hva slags misjonærer ønsker de nasjonale lederne?

- Jeg vet at de nasjonale ønsker seg misjonærer som har tid til å ta hånd om misjonens primæroppgave, nemlig forkynnelsen av evangeliet. Dette blir det bedt om gang på gang, men vi svarer ofte med å sende ut nye misjonærer med et spesielt sosialprosjekt som sin hovedoppgave, sier Skretting til KS. Som håper at det vil komme ut misjonærer fra Norge som har menighetsbygging som hovedoppgave.

Men det kommer til å kreve at pinsemenighetene i Norge er villige til å prioritere den økonomiske delen av misjonærutsendelsene, og ikke bare spørre hvor mye man kan få av det offentlige. Misjon er først og fremst menighetenes oppgave og velsignelse, sier han til KS.   

Naturlig å reise tilbake.

Da det ble naturlig for Gunvor og Ingvald Skretting å reise tilbake til Paraguay for i overkant av to år siden, sa de ja til å reise tilbake til det primitive Paso Cadena.

Det er i år 23 år siden de kom til Paso Cadena for første gang, og fortsatte arbeidet blant indianerne, som andre misjonærer hadde startet tidligere.

Det er mye lettere nå, for pionerene har sådd med smerte og pågangsmot, sier han.

De sosiale hjelpeprogrammene står sentralt i Paso Candena, men det er menighetsarbeidet som binder det hele sammen. I den nye kirken har mange mennesker møtt Gud, og Ingvald Skretting er redd for at akkurat dette arbeidet skal komme i bakgrunnen.

Vi må ikke glemme hvorfor vi er blitt misjonærer. Det er for å vinne mennesker for Gud, sier han, og peker på en tomt i nabobyen Itakyri, der de snart skal bygge kirke og øke det menighetsbyggende arbeidet i Øvre Parana-provinsen Det er så mange som må vinnes før Jesus kommer.

Klippen, Sandnes, har allerede betalt tomten, og vil sikkert også stå med i det videre byggearbeidet.