STARTSIDEN   VÅRE SIDER    MISJON    BOKPROSJEKTET   PARAGUAY   INDIANERNE   FILM   BILDER   SØK   LINKER   OVERSIKT   KONTAKT

                                                                                    

Korsets Seier 3. August 1968

Skolearbeidet en viktig faktor i misjonen i Paraguay

Nøden, og fattigdommen, en stor UTFORDRING

 

Av Ingrid og Knut Stuksrud

 


Det er nå et år siden vi stod på dekk på elvebåten «Ciudad de la Plata» og sakte seg inn mot Asunciòn, hovedstaden i Paraguay. Vi så nøden og fattigdommen, falleferdige skur og fillete unger på elvebredden, og vi følte at landet tok oss med storm. Det var ikke tvil i vår sjel: Det var virkelig til dette vakre landet og dette fattige folket Gud hadde kalt oss!

Den første tiden med alle de nye inntrykkene av land og folk virket både fascinerende og forvirrende. Asunciòn med vakre gatepartier,  moderne høybygg, Store magasiner og supermarkeder, men også med skitne og fillete 78-årige   skopussere, tiggende invalider, falleferdige hytter bygd av kassebord og bilskilt, er en by i rivende utvikling.

Det flate, fruktbare landet med vidstrakte «campos» gresssletter og milevide skoger med uante rikdommer, bebodd av fattige, nøysomme paraguayere og  enda fattigere  indianere. Hvorfor all denne fattigdommen? Se på emigrantene, japanere, koreanere, tyskere, det blomstrer og gror rundt de rene, pene husene deres, og velstelte unger vandrer fornøyd av sted  til skolen. Paraguayer-naboens hus vitner om rot og urenslighet, initiativløshet og latskap. Og indianeren i skogen, en usivilisert analfabet uten forståelse av sitt eget menneskeverd, lever fra hånd til munn uten tanke på dagen i morgen, langt mindre på , et liv etter døden.

Ja, her er nød overalt, i by og på land, i storbyens vrimmel så vel som i den dype, mørke jungelen.

Hvor skulle så vi begynne?

Som vårt første oppholdssted valgte vi Ypacarai, byen hvor Byberg og Flørland arbeider. Der hadde vi muligheter til språk-studier, samtidig med at vi fikk ta en titt på det utmerkede misjonsarbeidet som drives her og i de omliggende byene, bl. a. i Atyra hvor søstrene Aardalen og Hadland driver hospital og i Caacupe med tiilliggende utposter, hvor Iversens inntil nylig har drevet et intenst evangeliserings arbeid.

Vi angrer ikke på de månedene vi tilbrakte sammen med disse erfarne misjonærene. Det var en lærerik tid på så mange måter, ikke minst når det gjaldt språket.

Da vi kom til Paso Cadena i slutten av november, kunne vi da gjøre oss forstått blant folk, dvs. hos de som snakker spansk. Det er indianerspråket guarani som brukes mest her inne i skogen, og det er vanskelig for oss nordboere. Vi er vant til at lyden lages i munnen, mens guarani har både nasaler og strupelyder.

Da Norheims reiste 2. juledag. stod vi alene igjen med ansvaret for det store arbeidet her. Vi foldet våre hender og bøyde våre knær og overlot oss i hans

 

hender som hadde sendt oss. Nå har vi vært her i snart fem måneder alene, og   forbausende   nok, arbeidet rusler og går. Vi har ikke behøvd å stenge verken hospital, skole, barnehjem eller møtevirksomhet. Tvert imot ser det ut til at arbeidet stadig øker. 

Det ene stedet etter det andre åpner seg for evangeliet. Vi har husmøter på forskjellige steder nesten hver uke. Vi ville så gjerne sende evangelisten vår til nye steder, men han er lite villig til å dra alene, og vi synes vi har nok med møtene og arbeidet på stasjonen.

Vi har nå 6 barn på barnehjemmet. Den minste var bare noen timer gammel da vi fikk henne, så det er jo mye arbeid med henne. Med våre egne 3 unger har vi altså 9 til sammen i alderen 2 måneder til 13 år, og det er vi som må ta hovedansvaret for oppdragelsen av dem. Jentene våre er flinke til mangt, men å ha ansvar for et barnehjem maktet de ikke. Det fløt fullstendig med matstellet der nede, så nå har vi flyttet alt opp i huset vårt.

Skolen begynte igjen i slutten av februar med over 50 elever fordelt på 4 klasstrinn. Det er jo skolen  som  har  vært   mitt arbeidsområde i flere år, men skolearbeidet her liker jeg likevel ikke. Det ble for stor overgang fra moderne skoler med masse audio-visuelle hjelpemidler til de kummerlige forholdene her. Elevmateriellet er dessuten temmelig differiensiert, og det som læres, må terpes inn på skolen. Lekselesing er vanskelig å få til hvor boligforholdene   er   så elendige.

Men vi ser det likevel som en stor oppgave å lære opp den yngre generasjon. Her er både evangelistemner og lærerspirer. En av elevene har til og med lyst til å bli doktor, og det kunne vel trengs, men ikke skjønner vi hvordan det skal gå til. Han er 14 år og går foreløbig bare i 4. klasse. Men gutten er vanlig bra begavet, så vi håper da han i l hvert fall må få sin folkeskoleeksamen, for siden å dra lenger inn i skogen som lærer og evangelist.

Kjære bedende venner, be for ungdommene i Paso Cadena! De er svake sjeler som lett lar seg lokke ut i synd og verdslighet. Ingen av oss aner vel hvilken makt forbønnen er. La oss bare minne om verset i l. Mos. 19, 29: "Da kom Abraham i hu og førte Lot midt ut av ødeleggelsen".

Abraham stod alltid i nær kontakt med Gud og gikk i forbønn for Lot, og ene og: alene derfor ble Lot reddet.

Gud regner med vår forbønn, og uten forbedere ville ikke Gud få komme til menneskenes liv. En forbeder er ingen passiv tilskuer, men er når alt kommer til alt, kanskje den mest aktive og effektive av alle Guds medarbeidere.

Vi vet ikke hvordan Gud bruker vår forbønn. Vi vet bare at ved å be for andre, gir vi Gud høve til å få dem i tale.

Så kjære forbedere, selv om kampen synes tung og lang. så hold ut i tro og frimodighet! «- Og din Fader, som ser i lønndom, skal lønne deg i det åpenbare.»

 

 

 Copyright ® 2012 www.pymisjon.com