På vei til Gran Chaco.

Tungt det å ta farvel med foreldrene på Bjerke på Fåberg og de 5 søsknene sine. Som en god nummer 2 kom bikkja Rex som hadde fulgt ham trofast på de mange turene Ringebu-fjellet:

«Noe av det verste var å selge den nydelige pointer-hunden Rex, men da jeg fikk 100 kr. for den, fikk jeg prøve å holde gråten inne, i hvert fall til den dagen jeg stod på stasjonen med den for å få den inn i ei hundekasse. Da brast det visst for oss begge to»

Han hadde alltid vært glad i fjellet og snørte ryggsekken så snart anledningen bød seg. «Uværsfuglen» hadde de kalt ham i hjembygda, for om det regnet eller snødde aldri så mye, så måtte jakt- eller fisketuren gjennomføres.

«Jeg var for stolt til å bli hjemme, om det kom slike hindringer.»

Noe av den samme trassen og besluttsomheten kjenner han på nå også mens han ser Oslo forsvinne i en frostdis denne februardagen.

Det hadde ikke manglet på advarsler. Hans aller nærmeste hadde advart ham, uten at det hadde nyttet. Noe av det siste forstanderen i pinse-menigheten på Lillehammer hadde sagt til ham før avreisen, var at han ikke kunne regne med noen støtte derifra. Der holdt forresten forstanderen ord. Ikke et rødt øre ble sendt fra hjemmemenigheten den tiden han var ute.

I det før omtalte jubileumsskriftet for Lillehammer pinsemenighet hevdes følgende: "Den første som fikk løfte om støtte fra menigheten, var Kaleb Hansen, senere Hindar. Han dro til Argentina og virket vesentlig blant indianerne i nord. Han fikk kr. 1400. i året i underhold!"

Det siste ble senere på det sterkeste tilbakevist av Kaleb selv. Allikevel hadde forstander Madsen i spissen for Evangeliesalen på Lillehammer stelt i stand en riktig så hyggelig avskjedsfest for den selvbestaltede og sikkert i manges øyne altfor unge misjonskandidaten. For det var misjonær han ville bli.

Og hadde han ikke fått et kall av Gud selv til å hjelpe indianerne der ute i urskogen? Om han ikke fikk hjelp fra annet hold, så ville han i alle fall kunne regne med Guds hjelp. 

 Det var ikke fritt for at en liten bitter tanke blandet seg inn i gleden over at alt så langt hadde lyktes. Hvorfor skulle han alltid møte så mye motgang?

Helt fra de første skoleårene på Otta falt det i hans lodd som eldstemann i barneflok­ken å høre en del slengbemerkninger om det som var på gang av husmøter hjemme hos baker Hansen. Ryktene spredte raskt. Og når Norges hyppigst karikerte kristenleder på denne tiden, tidligere metodistpastor T.B.Barrat, dukket opp på husmøter på Otta, var det mange som fikk vann på mølla. Og det foreldrene diskuterte seg imellom ved middagsbordet, fikk eldstegutten høre igjen i skolegården.

Det var ikke alltid gutten med det bibelsk-klingende navnet Kaleb klarte å bite i seg alt dette. Det hendte mer enn en gang at han kom hjem fra skolen eller fra løkka med tydelige merker etter basketak med de andre gutta. Han klarte egentlig aldri å glemme ydmykelsene og mobbingen fra denne tiden. Å tilgi var en sak, men glemme noe helt annet.

Situasjonen ble ikke lettere ved at det kunne synes som om Bibelen ble brukt som oppslagsverk når det skulle finnes navn på nye familiemedlemmer: Johannes( Johs), Ruth, Peter, Esther og Levi. Hans eget navn, Kaleb, ble han vel heller aldri helt fortrolig med.

Men samtidig følte han en underlig stolthet over å vokse opp i en annerledes familie. Han var glad i foreldrene sine, og når det røynet på som verst, kunne han alltids søke trøst hos moren, Louise. Hun var den som ordnet opp i opp i hjemmet med fast og stødig hånd. Hun var egentlig ganske barsk av natur og godtok aldri noe syting. Livet var nå engang ikke så helt enkelt, men en fikk innrette seg deretter.

Leksen som ble innprentet i barneårene ble viktig å ta med seg videre i livet. Han var neppe Idar over hva som ventet på den andre siden av Atlanterhavet, men var forberedt på å takle det meste.